Crowded House – endelig fullt hus


Med utgivelsen av det newzealandsk/australske bandet Crowded House’ syv album i deluxeutgaver er en viktig del av pophistorien ivaretatt og kraftig utvidet. Omsider.

«She came all the way from America, she had a blind date with destiny/And the sound of Te Awamutu, had a truly sacred ring/Now her parents are divorced, and her friend’s committing suicide»

Allerede i det første verset på «Mean To Me», den første sangen på debutalbumet Crowded House, gjorde frontfigur og låtskriver Neil Finn sine røtter i New Zealand og landets Maori-kultur kjent, gjennom å navngi den lille byen Te Awamutu, som ble befolket av Māori-folket rundt 1450. Samtidig som reisen altså gikk til Amerika, akkurat slik den hadde gjort for Crowded House’ del, der de spilte inn plate i Los Angeles og bodde i en leilighet så trang at den ga navn til bandet. Litt fleipete sagt, kall gjerne Crowded House en kulturell forløper til handelsavtalen for Stillehavslandene, TPP, som påtroppende president Donald Trump har uttalt at han skal torpedere. Nå er riktignok ikke «Mean To Me» en sang med spesielt positivt fortegn, men poenget er at trioens musikk brøt alle grenser – fysiske som imaginære – og gjorde den gitarbaserte popmusikken litt ekstra spennende på tvers av sjangere og kulturer. Crowded House var rett og slett den type plate.

CH album

Med hitsingler som «Don’t Dream It’s Over», «Something So Strong» og «Now We’re Getting Somewhere» var det heller ikke så rart at bandet opplevde stor suksess på første forsøk. Riktignok tok det nesten et år fra utgivelsen i 1986 til verden virkelig fikk ørene opp for trioen som ved siden av Neil Finn (sang, gitar, piano) besto av Paul Hester (trommer) og Nick Seymour (bass), men det var når alt kommer til stykket uunngåelig. Du skriver ikke en låt som «Don’t Dream It’s Over» uten samtidig å skrive deg inn i pophistorien, og i dette tilfellet hørte verden etter. Merkelig nok var ikke engelskmennene helt på ballen, men i USA, i Norge, selvfølgelig i New Zealand og Australia og en rekke andre land, ble Crowded House popstjerner.

Årsaken til suksessen og bandets kvaliteter lå selvsagt i Neil Finns evne til å skrive helt spesielle popmelodier. De var aldri konvensjonelle, men fulle av overraskende akkordskifter. Likevel var de udiskutabelt fengende, og skyldte ikke så rent lite til arven etter The Beatles. Innenfor popformatet lå også bandets evne til å bevege seg sømfritt fra subsjanger til subsjanger. Her var både pop, rock og country i en salig fordomsfri smørje, tilsatt Neils kløktige kompositoriske vendinger som gjorde enhver Crowded House-plate til noe av en musikalsk oppdagelsesreise. Legg også til en viss innflytelse fra Māori-musikk, irsk folkemusikk og jazz, og du har litt av en ferd i vente.

Temple Of Low Men (1988) var kanskje eller kanskje ikke sterkere enn debuten. Det er vanskelig å si. De to platene henger sammen i den forstand at det kun er på disse Crowded House var en trio, en meget samkjørt en også, som til tross for et betydelig press om å følge opp suksessen klarte å levere så til de grader. Låtmessig, produksjonsmessig (begge platene var produsert av mesteren Mitchell Froom) og arrangementsmessig henger Temple Of Low Men vel så godt sammen som debuten og avstedkom hitsingler som «Better Be Home Soon», «Into Temptation» og «Sister Madly». Ta også med albumspor av typen «Kill Eye» og «I Feel Possessed», og man ser at vi hadde å gjøre med en vilt variert og samtidig bemerkelsesverdig helhetlig plate. Ofte er det slik at artister sliter med album nummer to, spesielt når nummer en har vært en suksess. Da er presset skrudd til maks, og ofte vil en vesentlig del av den nye platen inneholde låter som har blitt valgt vekk fra debuten, som har vært ansett som for svake. Slik var det ikke for Crowded House’ del. Temple Of Low Men er kanskje deres aller sterkeste og mest helhetlige utgivelse.

tolm 88

Før Crowded House debuterte hadde både Neil Finn og Paul Hester spilt i Split Enz, Neils storebror Tims band. Her hadde den unge Neil Finn gjort seg bemerket blant annet med låter som «One Step Ahead» og «I Got You» som ble betydelige hits «down under». «I Got You» ble til og med en hit i England, som ikke satte nevneverdig pris på de to første Crowded House-platene. Den tredje Crowded House-platen, 1991-utgivelsen Woodface, var en annen historie. Nå var faktisk Tim Finn blitt medlem av bandet, et resultat av at plateselskapet Capitol avviste det nye materialet Neil hadde skrevet. Parallelt med Crowded House hadde han imidlertid jobbet med et sideprosjekt med Tim som de kalte Finn, og da han spurte storebroren om tillatelse til å bruke noe av materialet derfra ba Tim om å bli medlem av Crowded House. Det var muligens ment som en spøk, men Neil tok broren på ordet, og vips var Crowded House en kvartett.

wf 91

Woodface ble bandets gjennombrudd i England, men solgte langt dårligere i USA enn de to forgjengerne. Det kan meget vel skyldes åpningssporet og førstesinglen «Chocolate Cake», en besk kommentar til det amerikanske overflodssamfunnet. Det er jo godt mulig at tekstlinjer som «Can I have another piece of chocolate cake, Tammy Baker’s got a lot on her plate/Can I buy another cheap Picasso fake, Andy Warhol must be laughing in his grave» ikke falt i spesielt god jord på den andre siden av dammen.

Selv om «Don’t Dream It’s Over» ble en stor hit i Norge, var Woodface det første Crowded House-albumet som nådde VG-lista. Den kom så høyt som til 13. plass, og inneholdt ved siden av «Chocolate Cake» også blinkskudd og tidløse klassikere som «Fall At Your Feet», «Weather With You», «Four Seasons In One Day» og «It’s Only Natural». Crowded House som kvartett viste seg altså å være en god idé, og at Neil fikk hjelp med låtskrivingen av storebror Tim gjorde absolutt ingen skade. Woodface er minst like variert i uttrykket som de to forgjengerne, men er samtidig på alle måter umiskjennelig Crowded House.

Det er kanskje ikke helt korrekt å si at fjerdealbumet Together Alone (1993) var begynnelsen på slutten, men her knaket det i sammenføyningene. Tim hadde sluttet i bandet nesten før han hadde begynt, halvveis i den britiske delen av Woodface-turneen, og ble erstattet av Mark Hart, mens bandet kvittet seg med Mitchell Froom som produsent til fordel for Youth. Ikke misforstå, Together Alone er en knakende god plate, kanskje enda mer variert denne gangen, men de mange gode låtene til tross satt man igjen med et inntrykk av at ting ikke var helt som de skulle. Litt for mange av låtene gikk på halv tolv, men det er klart at en plate som også inneholder «Kare Kare», «Distant Sun», «Nails In My Feet» og «Private Universe» har bedre popøyeblikk enn hva de fleste andre band kunne kommet opp med.

Midt under en USA-turné i 1994 sluttet Paul Hester i bandet som måtte fullføre med Wally Ingram, trommeslageren til oppvarmingsartisten Sheryl Crow som på det tidspunktet sto foran sitt gjennombrudd, før en mer permanent erstatning ble funnet i Peter Jones. The Finn Brothers (Neil og Tim) ga ut sitt debutalbum mot slutten av 1985, en forholdsvis sær og introvert plate som ikke var i nærheten av å være like bra som hverken Split Enz eller Crowded House, og da Neil i forbindelse med utgivelsen av samleplaten Recurring Dream i 1996 annonserte at Crowded House ville oppløses kom det egentlig ikke som noe stort sjokk. Det var trist, men det hadde ligget i kortene en stund. Heldigvis fikk verden i 1999 platen Afterglow, som var en samling med rariteter og tidligere uutgitte Crowded House-sanger. Til «oppsop» å være er Afterglow en usedvanlig sterk utgivelse og forsvarer sin plass i bandets diskografi med bravur. Ingen Crowded House-samling er komplett uten.

afterglowdlx

Historien slutter ikke der, men har et tragisk mellomspill i at Paul Hester begikk selvmord i 2005. Da Neil Finn året etter ba sin gamle bandkollega Nick Seymour om å spille bass på det som skulle være hans tredje soloalbum, gikk det dog ikke annerledes at det i stedet ble en slags gjenforening av Crowded House. Finn og Seymour fikk med seg Mark Hart som hadde erstattet Tim på Together Alone og Matt Sherrod som hadde trommet for Beck. Time On Earth ble utgitt i 2006 og er en solid Crowded House-plate og et vellykket comeback. Man kan si at nyhetens interesse hadde lagt seg og bandet kunne oppfattes som mindre «relevant» enn tidligere, men låter som «Don’t Stop Now», «Pour Le Monde», «Nobody Wants To» og «Silent House» som Neil hadde skrevet sammen med Dixie Chicks sier alt om at Neil Finn fremdeles kunne skrive gnistrende gode poplåter.

Fire år senere, i 2010, kom Intriguer, den foreløpig siste brikken i Crowded House-puslespillet, og den første plasseringen på VG-lista siden samlealbumet Recurring Dream i 1996. Det betyr ikke at Intriguer er en oppsiktsvekkende kommersiell plate, men den er veldig bra. Den krever dog en del lytting, noe som strengt tatt kan sies om alle bandets album. Men hør på sanger som «Falling Dove» og «Inside Out» og fortell meg at ikke Neil Finn er inspirert av The Beatles. Her er det tydeligere enn på noen andre av bandets plater. Med samme besetning som på Time On Earth får vi også «Saturday Sun», «Amsterdam» og «Either Side Of The World», nye og velkomne tilskudd til katalogen.

ch2

Samtlige syv album foreligger nå i noe man trygt kan kalles definitive utgaver. Hver av dem inneholder en bonus-CD med demoinnspillinger som gjør at man lettere kan danne seg et bilde av sangenes tilblivelse, i tillegg til ymse rariteter, livespor, B-sider og bonusspor. Blant annet får vi endelig den nydelige originalversjonen av «Recurring Dream» fra filmen Rikki & Pete, og de tre The Byrds-låtene de spilte sammen med Roger McGuinn under bandnavnet Byrdhouse – «Mr. Tambourine Man», «Eight Miles High» og «So You Want To Be A Rock’n’Roll Star» – er endelig tilgjengelige igjen. Alle deluxeutgavene inneholder også en bok med tekster, nye intervjuer og nye artikler, og til sammen utgjør denne katalogen noe av den mest oppegående, vitale og… kremt, intelligente popmusikken som er utgitt de siste 30 årene. Det var på høy tid!

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), november 2016



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *