Genesis – Albumartister med kjempestor A


Når hele Genesis-katalogen nyutgis på deilig tung 180 grams vinyl er det en festaften for elskere av den gode gamle LP-platen. Er det ett av de store 70-tallsbandene som virkelig må kunne kalles albumartister er det nemlig Genesis, med lekre og forseggjorte covere og matchende innhold.

Vi snakker som regel om minst to Genesis-perioder, med og uten Peter Gabriel. Men bandets historie har vært rikere og mer omfangsrik enn som så. Gjennom forskjellige faser har Genesis evnet å være riktig så mange forskjellige – og spennende – band. Til tross for sin enorme suksess har bandet dessuten – og sannsynligvis nettopp på grunn av den store karrieremessige spennvidden – splittet tilhengerne i flere leire, og ikke bare en gang. De færreste vil hevde at Genesis har vært enkle å ha et vedvarende kjærlighetsforhold til, men ingen med et velfungerende sett ører vil noen gang ha kunnet forholde seg likegyldig til bandet.

En slitesterk myte hevder at Genesis uten Peter Gabriel ikke er noe særlig. Det er noe ordentlig rør, la oss bare slå det fast med én gang. De første par platene etter at Gabriel takket for seg er seriøst gode videreføringer av det Genesis hadde holdt på med til da, og da 1980-årene tok til endret bandet sakte, men sikkert kurs. Og takk og pris for det! Et band som ikke endrer seg og utvikler seg gjennom årenes løp er ikke mye å samle på når det kommer til stykket – med mulig unntak av Status Quo.

LLDOB

Spøk til side, 80-tallets Genesis har svært mye godt å by på, selv om tilhengerne av 70-tallets Genesis ofte er uenige. Likeledes har 70-tallets Genesis mye godt å by på for 80-tallsfansen, de er bare ikke nødvendigvis helt klar over det. Uavhengig av om du hører Genesis med eller uten Peter Gabriel, og uavhengig av hva du måtte synes om Phil Collins, kommer de to frontfigurene fra samme sted. Det var en motvillig Collins som påtok seg vokaljobben for albumet A Trick Of The Tail (1976) etter at Gabriel ga seg da det doble mesterverket The Lamb Lies Down On Broadway (1974) var i boks og påfølgende turné var gjennomført. Imidlertid gjorde Collins en helt utmerket jobb, og over et par plater la han og resten av Genesis grunnlaget for popsuksessen skulle komme. Vel å merke sluttet gitaristen Steve Hackett, og da de bare var tre tilbake – Collins, Mike Rutherford og Tony Banks – tok de gradvis bandet i en helt ny retning som skulle vise seg å bli usedvanlig vellykket, iallfall sett fra et kommersielt synspunkt.

Men la oss spole litt tilbake. Genesis ble dannet på privatskolen Charterhouse i Surrey i 1967 av Peter Gabriel (sang), Tony Banks (tangenter), Anthony Phillips (gitar), Mike Rutherford (bass og gitar) og Chris Stewart (trommer). Sistnevnte ble tidlig erstattet av John Silver, og i mars 1969 ble debutalbumet From Genesis To Revelation utgitt. For oppfølgeralbumet Trespass i 1970 – som er det første av de i alt 13 studioalbumene som nå er relansert på vinyl – skiftet bandet igjen trommeslager, denne gangen til John Mayhew. Først på Nursery Cryme (1971) var den klassiske besetningen på plass. Da var Anthony Phillips erstattet av Steve Hackett, og Phil Collins hadde endelig tatt plassen bak trommesettet.

Hackett hadde søkt etter et band i en rubrikkannonse i Melody Maker og etterlyst «mottagelige musikere, innstilt på å gå bakenfor eksisterende stillestående musikalske sjangere», og det var liten tvil om at han hadde funnet rett gjeng. Nursery Cryme er en mildt sagt eventyrlysten og spennende plate, som videreutforsker mange av ideene fra Trespass, men som også bringer dem langt videre. Om ikke Hacketts gitarspill er det bærende elementet her, er det helt uunnværlig for helheten. Med Nursery Cryme var det Genesis mange mener er det «virkelige» Genesis født. Her – og på de neste platene – hører vi til dels lange, utforskende, teatralske og søkende komposisjoner helt på siden av det eksisterende Hackett ville vekk fra. Genesis ble et av verdens ledende progrockband.

FT

Peter Gabriels tekstunivers var også noe for seg. Det er nok å se på titlene på de syv delene av den 23 minutter lange komposisjonen «Supper’s Ready» fra Foxtrot (1972) for å forstå at dette er relativt koko saker: «Lover's Leap», «The Guaranteed Eternal Sanctuary Man», «Ikhnaton and Itsacon and Their Band of Merry Men», «How Dare I Be So Beautiful?», «Willow Farm», «Apocalypse in 9/8 (Co-Starring the Delicious Talents of Gabble Ratchet)» og «As Sure as Eggs Is Eggs (Aching Men's Feet)». Ikke helt A4, altså, men hvilken rolle spilte vel det? De neste par platene avstedkom også riktig så fengende låter som «I Know What I Like (In Your Wardrobe)» (fra Selling England By The Pound, 1973) og «Carpet Crawlers» (fra The Lamb Lies Down On Broadway, 1974). Selv om Genesis hadde etablert seg som mer eller mindre rene albumartister ble førstnevnte en moderat hitsingle, deres første Topp 30-hit i England.

Men etter det doble konseptalbumet The Lamb Lies Down On Broadway og den påfølgende USA- og Europaturneen sluttet altså Gabriel, og bandet sto igjen uten vokalist. Det var ingen spesielt vakker skilsmisse heller, og i 1975 ble faktisk Jahn Teigen spurt om å prøvesynge for Genesis som en mulig erstatning for Gabriel. Teigen, som på den tiden sang i Popol Ace (tidligere Popol Vuh) ville ikke svikte bandet og takket nei til audition. Omsider klarte altså de andre bandmedlemmene å overtale den motvillige Phil Collins til å prøve seg som sanger.

TOTT

I 1976 ga Genesis utrolig nok ut to plater, A Trick Of The Tail og Wind & Wuthering. Begge må sies å videreføre det lekende og søkende uttrykket fra tidligere plater, og Collins’ stemme lå ikke milevis unna Gabriels. Det var først på And Then There Were Three… fra 1978, etter at Steve Hackett hadde takket for seg, at vi hørte et tydelig mer popaktig Genesis. Singlene «Follow You, Follow Me» og «Many Too Many» er uforfalskede, svært iørefallende popperler og skilte seg kraftig fra alt bandet hadde gjort tidligere. Det er imidlertid verdt å merke seg at de to låtene begge ble lagt til B-siden av albumet, mens A-siden var mer «typisk» Genesis med klare progressive tendenser. De hadde kanskje ikke helt klokkertro på de mer publikumsvennlige sangene.

Det var adskillig mer selvsikkerhet å spore på Duke (1980). For første gang klarte Genesis å forene de to sidene av virksomheten – progrock og pop – og skape en gjennomtenkt og gjennomarbeidet helhet. Den inneholdt hitsinglene «Turn It On Again», «Duchess» og «Misunderstanding», og ble deres første nummer en-album hjemme i England og nådde 11. plass i USA. Abacab (1981) sementerte suksessen, og med det selvtitulerte 1983-albumet Genesis kom bandets første virkelige monsterhit i form av den monumentale «Mama». På denne tiden var Collins også godt etablert som soloartist med kjempesuksess, og 80-tallet ble til de grader hans og Genesis’ tiår. Suksessen toppet seg med Invisible Touch-albumet i 1986 med hits som tittelkuttet, «Land Of Confusion» og «In Too Deep» og en påfølgende turné som ble bandets største. Det tok hele fem år før oppfølgeralbumet We Can’t Dance så dagens lys i 1991, også det en stor suksess med påfølgende turné.

WCD

Collins tok hatten og trommestikkene og forlot bandet i 1996, men Banks og Rutherford hadde ikke til hensikt å gi slipp på Genesis-navnet. De hanket derfor inn en ny vokalist, skotske Ray Wilson fra bandet Stiltskin, og ga ut albumet Calling All Stations i 1997. Det ble bare en moderat suksess og er Genesis’ siste utgivelse.

Collins, Banks og Rutherford fant sammen igjen for en ny turné i 2007, og etter den tid har det vært hvisket om en full gjenforening av den klassiske besetningen sammen med Hackett og Gabriel, men det har ennå ikke blitt til noe. Det spørs vel også om det noen gang vil skje, og hvor farlig er egentlig det? I sine forskjellige utgaver har Genesis etterlatt seg en formidabel musikalsk arv som nå kan nytes med den best tenkelige lydgjengivelse. Det er i seg selv verdt å feire. Fordelt på de 13 studioalbumene som nå er nyutgitt (de to som mangler er From Genesis To Revelation og Selling England By The Pound) finner du nok Genesis-perler til at de fleste bør klare seg mer enn godt nok, og bare for å ha sagt det er det flere gode stunder også på den ofte latterliggjorte Calling All Stations. Den er bedre enn sitt rykte, om enn ikke en reell utfordrer til plater som Foxtrot, The Lamb Lies Down On Broadway eller Duke.

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), oktober 2016

 

 



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *