Lloyd Cole – en engelskmann i New York


I 1989 dro Lloyd Cole til New York for å spille inn solodebuten, traff kvinnen i sitt liv og ble værende. Her samles trådene fra hans første år som «amerikaner».

Da Lloyd Cole And The Commotions debuterte med singlen «Perfect Skin» etterfulgt av albumet Rattlesnakes i 1984, var det med låter som av mange i dag regnes som noen av 80-tallets mest toneangivende. «Are You Ready To Be Heartbroken?», «2CV», «Forest Fire» og «Rattlesnakes» er blant de andre klassikerne fra denne platen. Cole ble av mange oppfattet som en smule pretensiøs med litterære og popkulturelle referanser overalt i låtene, med henvisninger til Arthur Lee, Norman Mailer, Grace Kelly, Eva Marie Saint, Simone de Beauvoir, Truman Capote og Joan Didion. Så studerte han da også filosofi og engelskspråklig litteratur på universitet i Glasgow der han møtte resten av bandet. Det ble to plater til med The Commotions, Easy Pieces (1985) og Mainstream (1987), men den store suksessen uteble og bandet ble oppløst.

 

 

I 2016 kom CD-boksen Collected Recordings 1983-1989 som samler hele bandets produksjon, inkludert et knippe demoinnspillinger, og i 2017 ble Coles første år som soloartist samlet i en like lekker boks, Lloyd Cole In New York: Collected Recordings 1988-1996. Av seks CDer er fire av dem velkjente: Lloyd Cole (1990), Don’t Get Weird On Me Babe (1991), Bad Vibes (1993) og Love Story (1995). De to siste er det som skulle bli hans femte soloalbum, Smile If You Want To, og en samling demoer fra hele perioden.

«The Commotions had been a certain kind of pop band; a thoughtful pop band. I wanted to do everything the Commotions had not done; I wanted to make stupid rock 'n' roll or beautiful, almost, fleur bleue type music. The things someone in the band would have said no to were all the things I wanted to say yes to», sa Cole om beslutningen om å oppløse The Commotions og prøve seg som soloartist. Da var veien til New York kort, der han begynte å spille med Fred Maher, Robert Quine, Matthew Sweet og Blair Cowan. De fire var backingband på både solodebuten og oppfølgeren Don’t Get Weird On Me Babe, to av de fineste platene i Coles omfattende katalog.

 

Kjøp Lloyd Cole In New York Collected Recordings 1988-1996 her

 

Det som kjennetegner den første platen med den enkle tittelen Lloyd Cole er en stilsikker låtskriving som du må tilbake til Rattlesnakes for å finne maken til. Når det gjelder selve lydbildet er det kanskje ikke så annerledes som Cole hadde ønsket seg. The Commotions leflet absolutt med amerikanske stemninger og lydlandskap på sine tre album, og sanger som «Don’t Look Back», «What Do You Know About Love?» og «Downtown» er bare tre eksempler på låter som kunne vært på en fjerde Commotions-plate. At det er Cole solo virker nesten uvesentlig i det perspektivet, men for en plate dette er!

Don’t Get Weird On Me Babe er derimot merkbart annerledes. Den er todelt, der de første seks låtene er innspilt med til dels store strykerarrangementer og står i betydelig gjeld til ikoner som Burt Bacharach, Scott Walker og Brian Wilson. Samtidig er det viktig å påpeke at disse også er «bandlåter», og Robert Quines delikat overstyrte sologitar på åpningslåten «Butterfly» gir en nydelig kontrast til de smektende strykerne. De siste seks låtene på platen er derimot rene bandlåter og videreutvikler lydbildet fra forgjengeren. Særlig den avsluttende «She’s A Girl And I’m A Man» er blitt stående som en av Lloyd Coles fineste sanger fra denne perioden. Også her er det naturlig å trekke frem Quines gitar. At han har spilt mye med Lou Reed blir ekstra tydelig på riffet han spiller her, og heller ikke som låtskriver er det lett å finne et bedre eksempel på hvor inspirert Cole var av Reed.

 

 

Bad Vibes var derimot – i mine ører – den noe skuffende oppfølgeren. Når jeg hører den på nytt nå, ser jeg imidlertid klarere hvordan den passer inn i Coles katalog. Han har strippet ned lydbildet betydelig fra Don’t Get Weird On Me Babe og lar sangene tale sitt eget språk i langt større grad. Matthew Sweet og Fred Maher er stadig med på bass og trommer, men ellers omgir han seg med nye musikere. Låtene er kanskje ikke blant hans aller beste, men er bedre enn jeg husket. Særlig de to åpningssporene «Morning Is Broken» og «So You’d Like To Save The World» sitter som skudd, og «My Way To You» er kanskje det nærmeste Cole har kommet et Muscle Shoals-øyeblikk.

Selv om Bad Vibes har tjent på tidens tann bedre enn antatt, er Love Story stadig en av Lloyd Coles mest vellydende og umiddelbare plater. To år var gått mellom de to albumene, og her kommer blinkskuddene tett: «Trigger Happy» er en liten countrylåt, «Sentimental Fool» er klassisk Cole-pop som kunne glidd inn på Rattlesnakes, «Love Ruins Everything» låter som noe Steve Forbert ville vært stolt av, balladen «Baby» er storslått og vakker, og så kan man jo virkelig lure på hvorfor ikke «Like Lovers Do» ble en stor hit. Den hører til helt i tetsjiktet av alle sangene Lloyd Cole har skrevet gjennom sin mer enn 30 år lange platekarriere. Og hvorfor BLE ikke «Happy For You» valgt ut som single? Love Story er rett og slett en av Coles mest perfekte plater – og nettopp derfor, til kjedsommelighet, kanskje? – sammenlignbar med Rattlesnakes.

Sangene på Smile If You Want To er alle utgitt på andre, senere Lloyd Cole-plater, men her er de for første gang samlet slik det egentlig var ment. En «opprydding» i plateselskapets rekker gjorde at Cole ble fristilt fra platekontrakten, og Smile If You Want To ble aldri utgitt. Sangene ble senere fordelt på platene The Negatives (2000) utgitt under navnet Lloyd Cole And The Negatives, og soloplaten Etc (2001). «No More Love Songs», «Alright People», «Man On The Verge», «You’re A Big Girl Now», «Old Enough To Know Better» og «I’m Gone» er blant komposisjoner som føyer seg veldig pent inn i den større sammenhengen, og det er fint å høre dem samlet på et sted.

Den siste CDen i boksen består av demoer av låter fra Lloyd Cole og Don’t Get Weird On Me Babe, samt mange andre som ikke er innspilt blant annet en versjon av Nick Caves «The Ship Song». Boksen inneholder også en bok der du kan lese om tilblivelsen av New York-platene fra denne perioden, og intervjuet med både Cole selv og flere andre.

Lloyd Cole In New York: Collected Recordings 1988-1996 er en fantastisk fin dokumentasjon av denne delen av karrieren til en av Englands fineste nålevende låtskrivere.

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), mars 2017

Hør Lloyd Cole In New York Collected Recordings 1988-1996 her


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *