Stones I boks


 

For en Rolling Stones-høst! Ikke før er det legendariske bandets remastrede monoboks utgitt før nyheten om at en splitter ny plate – Blue & Lonesome, deres første bluesalbum – slippes i tid til å havne under juletrærne i år. Som om ikke det var nok utgis også Havana Moon, deres historiske Cuba-konsert, i alle formater. Woooohoooo!

stonesinmonolp packshot

Se promovideo for boksen her

The Rolling Stones In Mono er en påkostet og lekker boks der innholdet er remastret av Bob Ludwig og Teri Landi, og «cuttet» for vinyl av den legendariske teknikeren Sean Magee i Abbey Road Studios som også var ansvarlig for The Beatles-boksen. Den inneholder totalt 16 LP-plater (det foreligger også en boks med 15 CD-plater), som samler alle offisielle studioutgivelser. Her er både engelske og amerikanske versjoner av de samme platene, men i mange tilfeller er det snakk om kun små overlappinger, så forskjellige er de. Den amerikanske samleplaten Flowers fra 1967, med ymse singler, albumspor som var utelatt i USA, og annet pell, er også med her, og i tillegg er alt av singler og andre rariteter samlet på det spesiallagede samlealbumet Stray Cats (dobbel LP og enkel CD), med blant annet «Come On», «I Wanna Be Your Man», «Not Fade Away», «Jumpin’ Jack Flash» og «Honky Tonk Women». Jeg vil nok gå så langt som til å si at denne boksen er essensiell i enhver seriøs platesamling – så fremt du ikke har alt fra før da.

Egentlig er det fint lite som tyder på at Rolling Stones skulle bli verdens lengstlevende og mest suksessfulle rock’n’roll-band når du hører deres versjon av Bobby Troups «Route 66». Den er nemlig åpningssangen på deres aller første plate, The Rolling Stones, som så dagens lys 16. april 1964, for godt over 50 år siden, altså. De hadde for øvrig gitt ut en versjon av Chuck Berrys «Come On» 7. juni året i forveien, og selv om den flytter bra på seg, er den isolert sett – og sett i datidens lys – ikke stort annet enn en ren plankeversjon av en amerikansk rhythm’n’blues-slager. At dette er kimen til det monsteret av et maskineri som bandet ble er ganske utrolig.

Å lykkes i rock’n’roll handler gjerne om å gå gradene. Det ligger som regel veldig mye hardt arbeid bak en suksesshistorie, og historien om Rolling Stones skiller seg ikke ut fra mange andre i så måte. Mick Jagger og Keith Richards var barndomsvenner som startet band sammen, spilte så i forskjellige bandkonstellasjoner og famlet seg i løpet av noen år frem til orkesteret som ga ut The Rolling Stones i 1964: Mick Jagger (sang), Keith Richards (gitar), Brian Jones (gitar), Bill Wyman (bass) og Charlie Watts (trommer). I tillegg var Ian Stewart med på orgel og piano, men uten status som bandmedlem.

Veien frem til debutplaten tok sine år med spilling, spilling og atter spilling, og for veldig mange britiske artister på starten av 60-tallet innebar det å gjøre mer eller mindre tro versjoner av amerikanske blues- og rock’n’roll-låter. Chuck Berry var en åpenbar favoritt blant engelske musikere, men også Larry Williams, Carl Perkins, Jimmy Reed, Willie Dixon og mange andre var fast inventar. Som eksempel kan vi nevne at blant de 12 sangene på Rolling Stones er det kun én Jagger/Richards-komposisjon – «Tell Me» – mens de øvrige 11 er coverlåter av amerikanske artister. Til sammenligning kan vi fortelle at The Beatles’ debutalbum Please Please Me som ble utgitt i mars 1963 hadde åtte Lennon/McCartney-originaler blant sine 14 låter, og at albumet sammen med With The Beatles hadde gjort bandet til store stjerner alt før Stones debuterte. (En kuriositet som kan nevnes er at Stones i november 1963 ga ut Lennon/McCartney-låta «I Wanna Be Your Man» som single, før Beatles spilte den inn selv.)

rolling stones st

Nå var det for all del ikke slik at Stones i 1963 og 1964 ikke gjorde seg bemerket. Debutalbumet nådde førsteplass hjemme i England, og den amerikanske versjonen nådde 11. plass og ble ansett som del av fenomenet som i USA ble kalt «The British Invasion». Singlene gjorde det også bra, og Rolling Stones var umiddelbart et navn å regne med. Men for å komme tilbake til det lille poenget mitt, var det kanskje ikke så mye som tydet på at de ville bli verdensstjerner med tanke på hvor lite imponerende debutalbumet låter sammenlignet med det som skulle komme.

Og som Rolling Stones kom! Ser vi på innholdet i boksen The Rolling Stones In Mono er det som å betrakte en betydelig del av den musikalske kaka som var 60-tallet. Tiåret var selvsagt mye mer enn Stones – Dylan, Beach Boys, «flower power» og så videre – men en boks med det du finner her er i sannhet mer enn bare en flik av det store bildet.

Det var riktignok først med sin fjerde engelske plateutgivelse Aftermath (både Stones og Beatles var gjenstand for alternative album i USA med utskiftninger av låter der singler som ikke var på originalalbumene gjerne ble tatt med til fordel for andre albumspor, med endrede omslag og titler) – utgitt 15. april 1966 – at låtskriverparet Jagger/Richards for første gang signerte en hel LP. Blant de 14 sangene fantes blant annet «Mother’s Little Helper», «Out Of Time», «I Am Waiting», «Lady Jane» og «Under My Thumb», og da begynner vi jo å snakke. Herfra og ut er det samarbeidet til Jagger og Richards, også kalt The Glimmer Twins, som er den primære drivkraften bak lokomotivet som ble Rolling Stones’ mer eller mindre vellykkede forsøk på å oppnå musikalsk verdensherredømme.

rolling stones aftermath

Monoboksen dekker hele Stones’ studioproduksjon på 60-tallet, til og med albumet Let It Bleed som ble utgitt 5. desember 1969. Med sanger som «Gimme Shelter», «Midnight Rambler», «Country Honk» (countryversjonen av singlen «Honky Tonk Women» som var sluppet fem måneder tidligere) og «You Can’t Always Get What You Want» var det en ren maktdemonstrasjon i det å avslutte tiåret med et brak, og det var også en plate som pekte i retning av de triumfene som skulle følge i de neste årene med Sticky Fingers og Exile On Main Street.

Men 60-tallet endte likevel ikke spesielt lystig for Stones. 3. juli 1969 druknet Brian Jones under uklare omstendigheter i svømmebassenget hjemme. Da hadde narkotikamisbruket hans for lengst blitt et så stort problem at han knapt bidro med noe som helst og heller ikke fikk innvilget amerikansk visum. Det skulle dessverre ikke bli den siste katastrofen som rammet bandet det året. 6. desember holdt Stones sin beryktede gratiskonsert i Altamont, der medlemmer av motorsykkelbanden Hells Angels var ansvarlig for vaktholdet. Hele arrangementet var preget av vold og rus, og det kulminerte i knivdrapet på Meredith Hunter av Hells Angels-medlemmet Alan Passaro, som forhindret at Hunter avfyrte et våpen han dro frem i tung metamfetaminrus. Passaro ble senere frikjent for drapet, men dette og ytterligere tre dødsfall under festivalen gjorde at tiåret for Stones’ vedkommende endte på verst tenkelig vis. Det var også den endelige avslutningen på alt som var «flower power». 60-tallets frihetsånd var effektivt tatt livet av, en gang for alle. Nå ble det alvor igjen.

stones havana moon

Forhåndsbestill "Havana Moon" her

Dette angår likevel en annen del av historiebøkene enn innholdet i The Rolling Stones In Mono, og dette er da heller ikke stedet for å fortelle resten av soga om Rolling Stones. Vi hopper derimot frem til 25. mars i år da bandet spilte en historisk konsert i Havana, Cuba. Den ble selvsagt tatt opp, og ble vist på kino 23. september under filmtittelen Havana Moon. Akkurat det var det jo ikke mange forunt å få med seg, men konsertfilmen slippes på både DVD og Bluray 11. november. Den gis selvfølgelig også ut som konsertplate på både CD og vinyl, og det vil foreligge forskjellige kombinasjonsutgaver samt en deluxeversjon med både DVD og Bluray, dobbel CD og en 60 siders bok for den mest ivrige fansen.

Se trailer fra filmen her

Men så kommer det altså helt ny musikk før jul også. Rolling Stones gir ut sitt første renspikka bluesalbum 2. desember med tittelen Blue & Lonesome. Det vil inneholde 12 klassiske blueskomposisjoner, og den første singlen «Just Your Fool» kan du høre overalt hvor musikk streames nå. «Just Your Fool» ble skrevet og innspilt av legendariske Little Walter i 1960. Han døde for øvrig bare 37 år gammel etter en slåsskamp. Det er ytterligere tre Little Walter-låter på platen, inkludert tittelkuttet, og de øvrige låtene stammer blant annet fra Jimmy Reed, Howlin’ Wolf og Eddie Taylor. Og denne gangen er det ingen Jagger/Richards-originaler med på platen – det er faktisk første gang.

rolling stones bnl

Forhåndsbestill "Blue & Lonesome" her

Erik Valebrokk, erikvalebrokk.no, oktober 2016



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *