R.E.M. og det STORE gjennombruddet


Automatic For The People, R.E.M.s største suksess med 18 millioner solgte eksemplarer, er 25 år gammel og feires med en fantastisk nyutgivelse. Platen er voksen nå.

Sakte men sikkert arbeidet R.E.M. seg opp fra collegeradioer og klubbscener til millionsalg og arenakonserter. Automatic For The People var platen som én gang for alle gjorde kvartetten fra Athens, Georgia til verdensstjerner.

Etter den spede starten med fantastiske album som Murmur og Reckoning vakte Michael Stipe, Mike Mills, Peter Buck og Bill Berry oppsikt på et tidlig stadium, men forble en godt bevart hemmelighet for de «innvidde» inntil femtealbumet Document i 1987 ble et slags første gjennombrudd. Med produsent Scott Litt ved roret og nestenhitsinglen «It’s The End Of The World As We Know It (And I Feel Fine)» ble R.E.M. endelig lagt merke til på et annet og større nivå.

 

Kjøp R.E.M. Automatic For The People Limited 25th Anniversary Deluxe Edition her

 

Etter fem plater på det uavhengige plateselskapet I.R.S. var det tid for å skifte hjemstavn, og Warner Brothers trakk det lengste strået i en dragkamp blant de store selskapene. Albumet Green kom i 1988 og var en moderat suksess. Tre år senere kom gjennombruddsalbumet Out Of Time som toppet hitlister på begge sider av Atlanteren. 1992-utgivelsen Automatic For The People sementerte suksessen ettertrykkelig, ikke minst takket være den etter hvert eviggrønne balladen «Everybody Hurts».

Si hva du vil om innholdet på bandets syv foregående plater, men «Everybody Hurts» er den første sangen R.E.M. ga ut som hadde virkelig universell appell. Selv ikke «Losing My Religion», bandets første superhit, hentet fra Out Of Time, kunne matche budskapet i «Everybody Hurts». Her blottlegger Michael Stipe sine innerste følelser, på vegne av oss alle. Alle gråter, og alle lider iblant, men det går bra. Du er ikke alene. Så enkelt sier han det i sangen. Kombinert med en nydelig melodi og et arrangement som går klassiske Otis Redding-ballader i næringen var det oppskriften på en tidløs klassiker.

 

 

«Everybody Hurts» var ironisk nok den fjerde singlen som ble sluppet fra Automatic For The People. Plateselskapet hadde åpenbart større tro på «Drive», «Man On The Moon» og «The Sidewinder Sleeps Tonight», tre flotte komposisjoner fra et flott album, men uten den enorme kraften til «Everybody Hurts». Disse forringer dog ikke Automatic For The People det minste, men bare bekrefter hvor sjelden et band eller en artist kan trylle frem en sang av et så monumentalt kaliber som «Everybody Hurts».

Platen åpner med «Drive», den første singlen som ble sluppet. Det er en erketypisk R.E.M.-ballade som kunne passet inn på så å si hvilken som helst av platene deres. Allerede her aner vi at Automatic… er en plate som skiller seg betydelig fra den mer oppstemte forgjengeren Out Of Time. Neste sang, «Try Not To Breathe», bekrefter inntrykket av en mer nedpå og reflekterende plate. «The Sidewinder Sleeps Tonight» tar derimot tempoet opp dit mange kanskje ønsket seg eller forventet og er et stykke perfekt R.E.M.-pop. Når «Everybody Hurts» dukker opp som sang nummer fire begynner det for alvor å bli tydelig at vi har å gjøre med en av R.E.M.s vakreste plater.

Så var også omstendighetene rundt innspillingen de best tenkelige. Bandet hadde allerede bestemt seg for ikke å turnere i kjølvannet av Out Of Time og trakk seg tilbake til hjembyen Athens og et stille familieliv. Det ga overskudd til å skrive sanger og øve, og det tok ikke lang tid før de var tilbake i studio for å spille inn det som skulle bli Automatic For The People. Ifølge et intervju Peter Buck nylig ga til det engelske magasinet Uncut var det ren og skjær idyll rundt innspillingen.

 

 

Mye av lydbildet på Automatic For The People kan tilskrives Bucks stigende interesse for ymse akustiske instrumenter som bandet så vidt hadde begynt å jobbe med på Out Of Time. De ble i økende grad basisen for flere av de nye sangene og skjøv mer tradisjonelle rock’n’roll-virkemidler til side. Derfor er dette en plate av en langt mer ettertenksom og kontemplativ karakter.

Den korte «New Orleans Instrumental No. 1» er en bro til «Sweetness Follows», en spennende arrangert sang som blander strykeinstrumenter og fuzzgitar på en måte du ikke har hørt før, og er et godt eksempel på den retningen bandet utforsker på denne platen. Når du hører en sang av denne typen isolert kan det synes merkelig at albumet ble slik en kjempesuksess, men Automatic For The People er blant R.E.M.s aller mest helhetlige utgivelser. Paradokset er ikke større enn at det gir fullkommen mening når du hører de 12 sangene samlet.

«Monty Got A Raw Deal» er heller ingen låt som skriker etter å toppe hitlistene, men den er så fin og empatisk at den på sitt skakke vis (nesten) kan matche «Everybody Hurts». «Ignoreland» øker tempoet og fuzznivået og er albumets rockalibi, en barsk låt som likevel har akustiske instrumenter liggende i bånn som gjør den til en naturlig del av helheten. «Star Me Kitten» er den dårlig skjulte sensurerte tittelen på en sang der Michael Stipe heller synger «Fuck Me Kitten». Ikke at noen av delene gir spesielt tydelig mening i den ene eller den andre retningen. Stipes tekster er som oftest av det kryptiske slaget, og denne tilhører den kategorien.

 

 

«Man On The Moon» er lettere å forstå. Den er en hyllest til komikeren Andy Kaufman og ga også tittel til 1999-filmen om Kaufman. Sangen var den andre singlen som ble sluppet fra Automatic… og står seg som en av R.E.M.s aller beste sanger. «Nightswimming» skiller seg igjen kraftig ut, der Stipe kun akkompagneres av Mike Mills på piano før det kommer inn noen smektende strykere og en obo. Igjen er det en sang som likevel føyer seg perfekt inn i helheten, og den ble sågar sluppet som platens femte single. Den vakre «Find The River» har æren av å avslutte albumet og var den sjette og siste singlen som ble sluppet. Ikke overraskende er det atter en ballade. Versene er veldig typisk, introvert R.E.M., mens refrenget står i sterk kontrast med sitt åpne og adskillig mer pompøse uttrykk. Det er en veldig riktig avslutningslåt, spesielt på en plate som denne.

25 år etter utgivelsen har ikke Automatic For The People tapt seg det minste, og i utvidet og oppjustert utgave har den fått ekstra kjøtt på beinet. Den kommer nå i en versjon med fire disker: CD1 inneholder albumet med remastret lyd. CD2 inneholder et opptak fra bandets eneste konsert i 1992. CD3 er skattkisten med 20 demoinnspillinger der flere av låtene ikke havnet på albumet og har forblitt i arkivet. Ikke minst bør du sjekke ut «Mike’s Pop Song», «Devil Rides Backwards», «Arabic Feedback» og «Michael’s Organ» som er en tidlig versjon av «Everybody Hurts». Også «Photograph» må nevnes spesielt, en sang som til slutt endte på et veldedighetsalbum fremført sammen med Natalie Merchant som også er kreditert som komponist sammen med de fire bandmedlemmene. Den fjerde disken er en Bluray, blant annet med hele albumet mikset i Dolby Atmos og musikkvideoene som ble laget til singlene.

 

 

Lages det plater som Automatic For The People lenger? Eller et bedre spørsmål: Ville den hatt samme gjennomslagskraft om den ble utgitt i 2017? Det er ikke godt å si, men «Everybody Hurts» ville vakt oppsikt når enn den kom. Den er imidlertid ikke mer enn hjørnestenen i det som kanskje er R.E.M.s beste og mest helhetlige plate. Jeg skal innrømme å ha et par andre personlige favoritter i bandets omfangsrike katalog, men jeg tror ikke noen av dem er så gjennomarbeidet som denne. Automatic For The People er og blir et mesterverk!

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), november 2017

Hør R.E.M. Automatic For The People Limited 25th Anniversary Deluxe Edition her


1 comment

  1. Pingback: R.E.M. og det STORE gjennombruddet - Erik Valebrokk

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *