Blue Note Records


Det beste innen jazz siden 1939!

Blue Note er elsket, respektert og anerkjent som et av de viktigste plateselskapene i populærmusikkens historie. Selskapet ble grunnlagt i 1939 av Alfred Lion. Siden den gang har Blue Note vært en nyskapende drivkraft innen musikk og design. Blue Notes katalog er for mange jazzens hellige gral.

Det hele begynte da Alfred Lion gikk på en ‘Spirituals to Swing’-konsert i Carnegie Hall i New York noen få dager før jul i 1938. En ukes tid senere dro han til Café Society, en nyåpnet klubb, for å snakke med Albert Ammons og Meade Lux Lewis, som han hadde sett spille på Carnegie Hall. Han la fram et forslag om å spille inn plate, og forsikret de to pianistene om at de ville få betalt. Da de takket ja, booket han et studio til 6.januar 1939 på Manhattan. Bortsett fra Ammons og Lewis, var lydteknikeren og Lion de eneste vitnene til dette historiske øyeblikket.

alfred-lion-and-francis-wolff

Alfred Lion og Francis Wolff

I tillegg til å betale Ammons og Lewis, tok Lion med whiskey for å smøre pianistenes fingre og det virket, for de spilte inn 19 spor den kvelden. Senere da han lyttet til innspillingene hjemme i leiligheten, visste han at musikken fortjente å bli hørt. I følge Lion selv: «I decided to make some pressings and go into music business».

Fredag 3.mars 1939 var utgivelsesdagen for de to første platene på Lions nye selskap og Blue Note Records ble født. Den første plata inneholdt to blueslåter «Melancholy» og «Solitude». Den andre plata besto av to låter av Ammons; «Boogie Woogie Stomp» og «Boogie Woogie Blues». Uten noen distribusjonsavtale, solgte Lions først plater via postordre til 1,5 dollar per stk. Alfred Lion sa senere om utfordingene han sto overfor som entreprenør: ‘There was nothing in ’39. No books where you could check out things. Nothing. You had to go by your wits.’  Gjennom sitt vennskap med Milt Gabler, overtalte Lion etterhvert Commodore Music Shop på Manhattan til å selge Blue Notes plater og flere platebutikker fulgte snart etter.

I Blue Notes spede begynnelse hadde Lion to partnere ved sin side: Max Margulis, skribent og sanglærer og Emanuel Eisenberg – poet, teaterkritiker og journalist for The New Yorker. Blue Notes status blandt jazzelskere vokste fort på grunn av måten plateselskapet presenterte musikken sin på. Lion og Margulis forsto intuitivt viktigheten av god markedsføring i en tid da det knapt var en anerkjent konsept. I mai 1939 skrev Max Margulis selskapets manifest, og teksten er en perfekt oppsummering av det Blue Note forsøkte å oppnå i 1939. Budskapet har vært essensen av selskapet siden da, og holdes fremdeles kjært av Don Was, selskapets direktør i det 21. århundre:

Blue Note Records are designed to serve the uncompromising expressions of hot jazz or swing. Direct and honest hot jazz is a way of feeling, a musical and social manifestation, and Blue Note records are concerned with identifying its impulse, not its sensational and commercial adornments.

Sidney Bechet Thelonious-Monk-gig

To utgivelser alene er ikke nok til å utgjøre et plateselskap, og bare fem uker etter at de to første platene ble sluppet var Lion tilbake i studio. Sidney Bechet, som Lion hadde møtt i Berlin, var der og spilte inn sin versjon av George Gershwins «Summertime». Det var en milepæl for ferske selskapet da Bechet leverte sin vakre tolkning av denne låten. Det var ikke bare en fremragende plate, men det ble også selskapets første hit med så mange som 30 solgte eksemplarer på Commodore Music Shop alene. Blue Note påbegynte flere innspillinger, men krigen kom i veien og Lion tjenestegjorde i hæren fram til 1944, da han ble fritatt på medisinsk grunnlag og kunne gå tilbake til platebransjen igjen.

I juli 1944 tok Blue Note sine første forsiktige sted mot det moderne da et nytt navn dukket opp i studiologgen; den 25 år gamle Ike Quebek. Ike Quebecs Swingtet er som navnet antyder, et swing-basert band, men det var også  tendenser til noe nytt.  Be-Bop var den siste trenden i jazz og Blue Note som var mer forankret i den tradisjonelle jazzen framsto en stund om litt utrendy. Quebec ble en slags uoffisiell A&R (Artist & Repertoire) for selskapet. Den  første av de «nye» artistene var sanger Babs Gonzales, som omfavnet bop’en da han spilte inn «Oop-Pop-A-Da» i 1947.

Quebec introduserte også Lion for Francis Wolff, som ble hans partner. Wolff tok de fantastiske fotografiene som pryder så mange av de tidlige Blue Note-albumene. Thelonious Monk spilte inn sin første plate for Blue Note 15.oktober 1947 og den het passende nok «Thelonious». Noen få måneder senere gjorde Art Blakey and The Jazz Messengers sin første innspilling for selskapet. Blakey var en del av Blue Note-familien de neste 15 årene.

Snart spilte andre Bopstere for Blue Note – trompeterne Howard McGhee og Fats Navarro, pianist Bud Powell og Wynton Kelly, og i 1952; Miles Davis. Det året kom også 24 år gamle Horace Silver inn i Blue Note-familien, og han holdt seg til plateselskapet de neste 30 årene.

1950-tallet var et tiår med kompromissløse uttykk fra unge musikere som var på frontlinjen av ny jazz. Lions visjon hadde blitt virkelighet og selskapet var med på å utvikle og gjenoppfinne jazzen som uttrykk.

Art Blakey & The Jazz Messengers "Moanin'"

I 1955 ble «The Preacher» med Horace Silver en hit for selskapet, og kort etter gjorde også organist Jimmy Smith det bra, delvis gjennom eksponeringen singlene hans fikk på jukebokser. Gjennom 1950-tallet var listen av artister som ga ut plater på Blue Note imponerende; Lou Donaldson, J.J. Johnson, Sonny Rollins, Kenny Burrell, Hank Mobley, Curtis Fuller og John Coltrane, hvis ene Blue Note-album «Blue Train» er et av hans beste. Blue Note-logoen dukket også opp på albumene til Sonny Clark, The Three Sounds, Cannonball Adderley, Dizzy Reece, Jackie McLean, Freddie Hubbard, Stanley Turrentine, Dexter Gordon, Tina Brooks og Grant Green.

Alfred Lion var aldri drevet av et ønske om å bli rik. Som mange andre pionerer i musikkbransjen, gjorde han det på grunn av kjærlighet til musikken. Han oppnådde riktignok økonomisk suksess, men aldri i samme skala som operatører i mainstream-feltet. Han mente at det var rom for alt, musikalsk sett, og han forsatte å gi ut album han visste aldri ville selge stort. Hans filosofi var at de platene som solgte godt, kunne finansiere de med mindre kommersiell suksess.

På 60-tallet ga Blue Note ut noen av de beste jazzalbumene som noensinne er laget. I 1962, i det Jimmy Smith skulle til å forlate Blue Note til fordel for Verve, gikk “Midnight Special parts 1 & 2” til nr.69 på Billboards popliste. I 1964 hadde trompeteren Lee Morgan en hit med «The Sidewinder». Andre navn som ble med i selskapets imponerende lag inkluderte Herbie Hancock, Joe Henderson, Wayne Shorter, Eric Dolphy, Andrew Hill, Tony Williams, Don Cherry, Larry Young, Grant Green og Ornette Coleman.

logoBluenote copy 2

I mai 1966 kjøpte Libery Records det Billboard refererte til som “the Cadillac of the jazz lines”. Alfred Lion bestemte seg for å selge sitt 26-år gamle plateselskap. Liberty var smarte nok til å signere en toårskontrakt med Francis Wolff og Alfred Lion der de skulle fortsette å drive selskapet. Lion innrømmet selv at han ikke hadde vært på utkikk etter en kjøper, men at de kom på rett tidspunkt. Lion hadde nettopp blitt rammet av et hjerteinfarkt, og ville trappe ned. Lion sluttet i Blue Note året etter.

Da 1970-tallet kom hadde Blue Note gjennomgått mange forandringer, og jazz generelt hadde vanskelige tider. Den “britiske invasjonen” med Beatles i spissen ga rom for alternative ideer og kulturer. Woodstock-generasjonen omfavnet noen jazzartister, men de hadde stort sett sin egen musikk. Jazz måtte finne en ny retning, og var ikke for alles smak.

donald-byrd

Donald Byrd

Donald Byrd, som hadde spilt inn plater for Blue Note siden 1956, begynte å ta musikken i en ny retning, og mens mange ikke likte det, var det definitivt aksept blandt publikum for hans prisvinnende album “Black Byrd”. På samme vis gjorde også Bobbi Humphrey, Ronnie Laws og Marlena Shaw det veldig bra med album som gikk inn på R&B listene. Og selv om noen mente at dette ikke var jazz, hjalp de selskapet å holde seg i live. Mange av platene fra denne perioden inspirerte acid jazz og hip hop-bevegelsene som kom senere.

På tidlig 80-tallet, etter en periode der Blue Note nesten lå brakk, ble selskapet gjenopplivet under den nye sjefen Bruce Lundvell. En erfaren mann i bransjen, og viktigst for Blue Note, en jazzelsker. En av hans tidligste signeringer var Bobby McFerrin og hans instinkter viste seg å ha rett. To år senere hadde McFerrin den enorme hit «Don’t Worry, Be Happy» - selv om det var var på EMI (Blue Note hadde da blitt kjøpt opp av EMI).

Hand_On_The_Torch

I 1993 kom  Us3 med; «Hand on the Torch» - en eklektisk sampling fra blandt andre Thelonious Monk, Donald Byrd, Art Blakey and the Jazz Messengers og Horace Silver. I 1994 entret albumet Billboard-listen som nummer 31, med  «Cantaloop (Flip Fantasia)» på topp ti-singellisten.

I selskapets syvende tiår, kom en artist som overrasket til og med Lundvall med en plate som både var brilliant og kontroversiell – men var det jazz? For noen var Norah Jones alt annet enn dette, men likevel ifølge Michael Cuscuna: ‘I was absolutely thrilled when Bruce signed Norah Jones. She was a jazz artist, playing piano and singing standards with an acoustic bass and a jazz drummer. When her demos started to show more pop and country directions, Bruce, with his whole concern about the integrity of Blue Note, offered to sign her to the Manhattan label, which was more pop-oriented. But Norah said, “No. I want to be on Blue Note. That’s who I signed with. I love that label. I grew up with that, and that’s where I want to be”’.

Singelen ‘Don’t Know Why’ gikk til  No.30 på Billboard listen og vant senere en Grammy. Hennes album «Come Away With Me» markerte begynnelsen på en ny era i Blue Note Records.

madlib

Madlib

Sommeren 2003 slapp Otis Jackson Jr, som jobbet som produsent under navned Madlib, «Shades of Blue», et remixalbum av Blue Note-låter. Albumet oppmuntert nye fans til å ta en reise inn i den rike katalogen til selskapet.

I andre tiår av det 21.århundre ble Don Was innlemmet i familien. Han ble tilbudt den nyopprettede stillingen som kreativ direktør for Blue Note. Don Was, musiker, låtskriver, Grammy-vinnende produsent var et inspirerende valg. Etter å ha jobbet med artister som Bob Dylan, Iggy Pop, Bonnie Raitt, Al Green, B.B. King og The Rolling Stones, hadde han en perfekt merittliste. Da han ble ansatt var det få som innså hvor dedikert Don Was var til jazzen.

Under Was’ ledelse har Blue Note viet seg til kompromisstløs musikk.  Variasjonen og integriteten til musikken på Blue Note vitner om Was kreative stratgi. Et selskap som uten å nøle kan gi ut musikk av Robert Glasper, Jose James, Jason Moran, Wayne Shorter, Bobby Hutcherson, Rosanne Cash, Gregory Porter og  Derrick Hodge fortjener å bli tatt alvorlig.

Som Don Was sier:  ‘It’s a great contribution to society to make great records’. Og det er nettopp det  Alfred Lion, Francis Wolff, Bruce Lundvall, Michael Cuscuna og alle andre som har vært involvert i Blue Note har gjort siden oppstarten.

Tekst av Richard Havers.

For å lese originalartikkelen gå til: http://www.udiscovermusic.com/features/blue-note-finest-jazz-since-1939

21.oktober kommer "5 Original Albums"-serien fra Blue Note med legender som Herbie Hancock, Art Blakey, Wayne Shorter og mange flere! Boksene inneholder 5 album fra artistenes Blue Note-katalog. Alle CD'ene har papirsleeves med originaldesign. Klikk på bildet for mer informasjon!

 

BlueNote_5OriginalAlbums

 



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *