Brian Wilson i toppform


No Pier Pressure viser den 72 år gamle Beach Boys-legenden Brian Wilson fra en bedre side enn på lenge. Snakker om maktdemonstrasjon!

Til å være regnet som en av de aller fremste amerikanske låtskrivere i nyere tid – det vil si de siste noenogfemti årene – har kvaliteten på Brian Wilsons arbeid vært forbausende ujevn. Men mange feilskjær til side, står det ikke til å benekte at han (med en viss hjelp) er arkitekten bak et helt eget, tydelig amerikansk lydbilde og en musikalsk sjanger som definerte en generasjon og hvis ringvirkninger er både synlige og ikke minst hørbare den dag i dag. Når du kan skilte med en låtrekke som inkluderer «Surfin’ USA», «Help Me Rhonda», «Fun, Fun, Fun», «California Girls», «Little Deuce Coupe», «Good Vibrations», «God Only Knows», «Heroes And Villains», «I Get Around», «Don’t Worry Baby», «The Warmth Of The Sun», «Barbara Ann», «Wouldn’t It Be Nice», «Caroline No» og uendelig mange flere, er det ikke så farlig at du ikke skyter blink hver gang.

Det kan også argumenteres for at hans metoder innenfor komposisjon, produksjon og arrangementer er så banebrytende og i utgangspunktet eksperimentell at det heller ikke er så underlig at ikke alt han gjør blir til innertiere. Brian Wilsons låter og katalog er overjordisk nok som den er. Hadde han vært ufeilbarlig ville det vært direkte skummelt.

No Pier Pressure er Wilsons første soloplate med ny musikk siden 2008 og konseptalbumet That Lucky Old Sun. I mellomtiden har han feiret The Beach Boys’ 50-årsjubileum med turné og det slett ikke uefne comebackalbumet That’s Why God Made The Radio, bandets første med nytt materiale på 20 år, og gitt ut soloplater med tolkninger av George og Ira Gershwin- og Disney-låter. Sistnevnte prosjekt ble ubeskjedent karakterisert av plateselskapet Walt Disney Records som «platen som forener visjonene til to menn som skapte bildet av det moderne California – Brian Wilson og Walt Disney». Det verste er at de til en viss grad må sies å ha sine ord i behold.

Denne gangen har Wilson valgt å samarbeide «across the board», med et knippe spesielt inviterte gjester som bidrar med sine karakteristiske bumerker, fra hans gamle Beach Boys-makker Al Jardine til countryfenomenet Kacey Musgraves. Den første singlen «The Right Time» er i mine ører den beste låta Brian Wilson har skrevet og spilt inn gjennom hele sin solokarriere som startet med en selvtitulert plate i 1988, kjent for flotte låter som «Love And Mercy» og den staselige «Rio Grande»-suiten. Her han klart å skru sammen en helt latterlig innbydende melodi sammen med produsenten Joe Thomas og får harmonihjelp fra Jardine og et annet tidligere Beach Boys-medlem, David Marks som var med på de fem første platene fra 1962 og 1963.

«The Right Time» kommer midtveis på albumet, så du er godt i gang med det jeg oppfatter som en ren maktdemonstrasjon fra Wilsons side når den dukker opp. Selv med de mange gjestene som også teller Nate Ruess fra .fun, She & Him, Sebu Simonian fra Capital Cities, Mark Isham og flere, er No Pier Pressure en helhetlig plate som fremstår som gjennomarbeidet. Fra den tilbakelente, karibiske stemningen i «On The Island» (med She & Him) til den spretne, countryfiserte «Guess You Had To Be There» (med Musgraves), er låtmaterialet i det store og det hele temmelig solid, og hele platen støttes selvsagt av de klassiske Beach Boys-harmoniene som har gjort Brian Wilson så berømt – og som generasjoner av popkomponister har dratt veksler på i mer enn 50 år.

Det er ingen hemmelighet at Brian Wilson har vært gjennom tunge psykiske problemer. Den kanadiske gruppa Barenaked Ladies har sågar skrevet en hyllestlåt til vår mann med den enkle tittelen «Brian Wilson» som berører temaet:

«And if you want to find me I’ll be out in the sandbox, wondering where the hell all the love has gone, playing my guitar and building castles in the sun, and singing ‘Fun, Fun, Fun’.»

Brian Wilson har til og med spilt «Brian Wilson» selv. Han gjorde den a capella i konsertsammenhenger, og den ble utgitt på livealbumet Live At The Roxy Theatre i 2000.

Det hviler altså et mørke over Wilsons liv og levnet, men som alltid vender han seg bort fra det når han skal gi ut ny musikk. Da stråler solen fra Californias skyfrie himmel, og vi hører lyden av ekte livsglede og sann fryd. Bildet av solbrune ungdommer med colgatesmil og surfebrett stikkende opp fra lekre cabrioleter danser på netthinnen, og et evig refreng som lyder «Fun, fun, fun» med Chuck Berry-gitar i bakgrunnen nekter å slippe taket. Brian Wilson er tilbake, og vi skal være dypt takknemlige for at vi får slippe inn i hans nydelige, skjøre verden.

Den får vi ytterligere innblikk i til sommeren, når den biografiske filmen Love And Mercy kommer på kino. Den omhandler Wilson’s liv på 60- og 80-tallet og hans psykiske problemer, om hvordan han ville lage «det beste albumet som noen sinne var laget» med Pet Sounds, og hvordan terapeuten Eugene Landy mainpulerte ham i en årrekke. Wilson spilles av Paul Dano (den unge Wilson) og John Cusack (den eldre), mens andre roller fylles av Paul Giamatti, Elizabeth Banks og Bill Camp.

Inntil filmen dukker opp spiller vi No Pier Pressure og selvsagt så mye vi bare klarer av gamle Beach Boys-låter. Det nye albumet er for øvrig tilgjengelig som standard 13-spors CD, deluxeutgave med ytterligere fem låter, og en 16-spors vinylversjon.

Erik Valebrokk, mars 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *