Verden rundt med Chris de Burgh


Eastern Wind var platen som gjorde Chris de Burgh til superstjerne – i Norge. Fra før hadde han erobret Brasil, Tyskland, Sør-Afrika og Canada, men suksess i hjemlandet England og USA lot vente på seg. Den kom med tid og stunder – med et brak som het «The Lady In Red» – men de Burgh samlet erfaring fra resten av verden før han nådde verdens aller største markeder.

 

Hvordan det kunne skje at Eastern Wind lå hele 62 uker på VG-lista i 1980 og -81 er ikke godt å si, men den gjorde så til de grader vei i vellinga. Jeg var blodfan selv, og det var også noe sånt som 160 000 andre nordmenn. Vi kunne ikke få nok av Chris de Burghs historier om skumle drapsmenn som kom ridende i natten, orgiastiske fester i platebransjen og Hollywood-medaljens dystre bakside. Alt var pakket inn i pene og velproduserte arrangementer og sunget av en mann med begrenset stemmeprakt. Det er tilsynelatende ingenting ved denne platen som skiller seg nevneverdig ut i den forstand at den skulle selge så til de grader bra. Den har ikke akkurat klassikerstatus ellers i verden, for å si det sånn, er aldri med på kåringer over tidenes beste album (det er for så vidt ingen andre Chris de Burgh-plater heller), og skal vi være helt ærlige er ikke de tekstene eller de historiene mye å skryte av heller. Men like fullt er Eastern Wind blitt en klassiker. I Norge.

Men hei og hallo! Når jeg spiller Eastern Wind i dag hører jeg jo at den inneholder noen mildt sagt iørefallende låter, og noen ganger er det alt som trengs. Skjønt, alt? Det er ikke alle forunt å skrive ti mer eller mindre strålende låter, pakke dem inn i et pent cover, gi den ut uten at plateselskapet er fornøyd og deretter erobre Norge. Jeg gjentar, det var kun snakk om Norge. Eastern Wind solgte dårlig i resten av verden, men hva gjorde vel det? Selv om vi som platemarked er marginale i verdenssammenheng, hadde Chris de Burgh bevist noe ingen kunne bestride – at han kunne selge plater i bøtter og spann. Da er det ikke så nøye med hvor, og verdenssuksessen kom jo også noen år senere.

Mitt eget forhold til Chris de Burgh er kort oppsummert: Jeg likte Eastern Wind. I ettertid har jeg aldri vært spesielt interessert i ham, og jeg liker ikke «The Lady In Red». Jeg liker heller ikke alle låtene på Eastern Wind, men jeg setter fremdeles pris på å høre dem, noen mer enn andre.

«The Traveller» er den udiskutable toppnoteringen her. Åpningssporet er en mollstemt folk-pop-sang, fortellingen om den gåtefulle tittelfiguren som kommer ridende gjennom natten, med døden som følgesvenn. «There is something in his eyes, something in his hands, you can almost smell his revenge», synger vår mann, og uhyggestemningen er ikke til å underslå. Alt ved låta er illevarslende, men den er like fullt pen og innsmigrende. Jeg tror kontrastene i «The Traveller» er det som gjør den til en så vellykket, for ikke å si perfekt, åpningslåt. Jeg er også helt sikker på at Eastern Wind ikke ville blitt noen suksess om det ikke var for den.

Den småfunky «The Record Company Bash» følger på med sin beskrivelse av platebransjen som det reneste Sodoma og Gomorra, mens «Tonight» er en mer anonym kjærlighetsballade. Det er en av de mindre interessante låtene her, men utvilsomt blant årsakene til albumets suksess. Den spiller på de helt riktige strengene og er pen å høre på.

Kynismen dukker til de grader opp igjen i «Wall Of Silence», en dyster historie om hvordan Hollywood spiser unge talenter levende og spytter dem halvfordøyde ut igjen, oppbrukte og desillusjonerte. Den minner ikke så rent lite om Eagles «King Of Hollywood» fra året før, også musikalsk, men jeg vet ikke om denne hadde inspirert de Burgh så det får bli min egen lille spekulasjon.

«Flying Home» handler om turnélivets kjas og mas og ikke minst gleden over å være på vei hjem til sine kjære. Det mest utsvevende her er at flyvertinnene serverer litt champagne, men umoralen lurer på nytt rundt neste sving. «Shadows And Light» tar oss til mørke bakgater og prostituerte i Soho, der alt er skittent, forbudt og lurvete – og likevel forlokkende.

«Sailor» er neste sang, dels spøkelseshistorie, dels kjærlighetshistorie, der fortellerpersonen trygler tittelfiguren om å føre ham hjem. Det er utvilsomt en av de beste låtene på albumet, en fin up tempo-ballade som er musikalsk beslektet med «The Traveller». «Some Things Never Change» er slækkere i tempo, nok en av disse balladene de Burgh er så glad i, men som liksom ikke helt griper deg. Det er akkurat litt for silkemykt og pent til at han klarer å holde på interessen min, og teksten renner over av klisjeer.

Vi har to låter igjen nå, og «Tourist Attraction» er albumets verste, det ene store feilskjæret på Eastern Wind. Her kaster verdensborgeren Chris de Burgh et kritisk blikk på turistnæringen og hvordan karibiske øyperler og storslåtte verdensbyer kveles av masseturismens herjinger. Han sier muligens noe klokt her et sted, men jeg er fryktelig usikker på hvor. Melodien er dessuten helt middels, og arrangementet grusomt. En fæl låt!

Heldigvis gjenstår tittelkuttet, den andre toppnoteringen. Den er nesten som en engelsk middelalderballade, en lettere pompøs låt med en tekst om seersker som ser krigsherrer på Mars, om østavinden som ødelegger alt i sin vei, om deliriske drømmer, og om en kampvilje som står opp mot alt. Det er en tekst som neppe ville blitt skrevet i dag, men i 1980, ikke så altfor lang tid etter progrockens mange dykk ned i mytenes verden, var det ikke unaturlig å skrive slike ting. Ringenes herre-forfatter J.R.R. Tolkien hadde vært død i syv år på dette tidspunktet, og støvet hadde liksom ikke lagt seg helt. Selv om det ikke dukker opp så mange orker eller hobbiter at det gjør noe i «Eastern Wind», kan vi høre et svakt ekko av noe beslektet her. Det funket som bare det den gang, og det utrolige er at det på sitt merkelige vis funker ganske bra fremdeles.

Der har vi altså Eastern Wind, kort oppsummert. Jeg anbefaler med dette et gjenhør, og er du blant dem som kun har et forhold til Chris de Burgh via «The Lady In Red» vil det neppe skade deg å høre på denne. Det skal dog legges til at mannen har hatt et langt liv på VG-lista der han har notert seg for hele ni studioalbum og to samleplater. Selv om Into The Light (den med «The Lady In Red») også nådde førsteplassen lå den bare inne på lista i 19 puslete uker mot Eastern Winds adskillig mer imponerende 62. 160 000 solgte eksemplarer, ass! Syke saker alt tatt i betraktning!

- Erik Valebrokk, februar 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *