Hurra for århundrets forbrytelse


«Umoderne i 1974, umoderne i 2014» sto det i en smartass-kommentar om 40-årsjubileumsutgaven av Supertramps mesterverk Crime Of The Century i siste utgave av det britiske magasinet Q.

 

Tja, umoderne i 2014 kan jeg muligens gå med på, men jeg er ikke kjempesikker på om et band som i 1974 får sitt store gjennombrudd, når fjerdeplass på albumlista i England og havner på Top 40 i USA kan kalles umoderne. Men det er klart, Supertramp har aldri vært kritikeryndlinger, og det har alltid vært litt comme-il-faut å mislike det britiske «flinkisbandet» i visse kretser.

Historien om Supertramp kunne vært avsluttet før det kom så langt som til Crime Of The Century. Etter to kommersielle flopper, albumene Supertramp (1970) og Indelibly Stamped (1971) hadde selskapet A&M oppfylt sine forpliktelser overfor bandet, og det var lite entusiasme å spore der i huset. Roger Hodgson og Rick Davies som utgjorde grunnstammen i bandet var de eneste gjenværende medlemmene, og entusiasmen for å fortsette var angivelig ikke veldig stor der i gården heller.

– Rick og jeg la faktisk ned Supertramp i to dager. Jeg var klar for å reise til India, forteller Roger Hodgson i et langt og meget lesverdig essay som er å lese i heftet som følger med jubileumsutgavene av Crime Of The Century – på dobbel CD og trippel LP. – Vi satte oss ned da og bestemte oss for at vi skulle gi det en siste sjanse. Vi droppet alt av konserter, solgte utstyret vi hadde for å overleve og konsentrerte alt rundt de nye sangene våre. Rick hadde skrevet «Bloody Well Right», og jeg hadde skrevet «Dreamer» og «School», og det føltes som at disse sangene var bedre enn noe annet vi hadde skrevet.

Det gir jeg Hodgson umiddelbart rett i. De to første platene, «hyggelige» som de tross alt er å høre på, bugner ikke akkurat av klassikere, mens de sangene han nevner og de fem andre som utgjør Crime Of The Century gjør at vi snakker om en av mine personlige 70-tallsfavoritter, en plate jeg oppfatter som fullstendig feilfri. Men vi kan komme tilbake til mitt forhold til Supertramp senere. I denne delen av historien er det viktigere å skrive om de interne forholdene i A&M. Den nye bassisten, Dougie Thomson, var pragmatisk anlagt, og valgte å ta tyren ved hornene. Han og Roger overrasket selskapets engelske toppsjef Derek Green kraftig da de dukket opp og fortalte at de ville fortsette og at de hadde nytt materiale klart.

Det var Greens barndomsvenn Dave Margereson som nylig var ansatt i A&M for å utvikle lokalt talent som viste seg å bli Supertramps viktigste støttespiller. Han gikk for å se bandet live og falt umiddelbart for de nye låtene. Margereson sendte dem på landet for å finjustere det nye materiale – med selskap av koner, unger og kjæledyr.

Og snakk om finjustering. Det Supertramp som steg frem nå – med tre nye medlemmer; Thomson, den amerikanske trommisen Ben Siebenberg og saksofonisten John Anthony Helliwell – var et helt annet band enn tidligere. Innspillingen av det som skulle bli deres gjennombrudd ble ledet av Ken Scott, en produsent som i utgangspunktet var skeptisk da han hørte demoene, men som ble overveldet av begeistring da han hørte det nye Supertramp live. Scott, som hadde bakgrunn fra innspillinger med blant annet The Beatles, Pink Floyd og David Bowie var noe av det hotteste du kunne få som produsent i 1974, og ifølge Hodgson var han også en god mentor. – Han oppfordret oss til å eksperimentere med alt fra å spille på sag til å spille på glass med en finger. Han ga oss den store muligheten til å skape, og det er på grunn av det jeg tror albumet låter så unikt. I tillegg har låtene en modenhet de tidligere albumene manglet.

Det er så visst ingen overdrivelse fra Hodgsons side. De åtte sangene som utgjør Crime Of The Century er noe helt annet og større, der Davies og Hodgson våger å være personlige på måter de ikke hadde vært tidligere. De er langt sikrere og mer ambisiøse låtskrivere, og klarer dermed å snekre sammen det som er blitt en tidløs klassiker.

Selv hørte jeg Supertramp først tre år senere, da de ga ut den nydelige Even In The Quietest Moments…, men jeg fant raskt frem til Crime… som traff meg på en enda sterkere måte. Dette var et band jeg måtte bli kjent med! Og hverken før eller siden har de overgått Crime Of The Century. Oppfølgeralbumet Crisis? What Crisis? blekner i mine ører fullstendig selv om det er en fin plate, og Even In The Quietest Moments… mangler overraskelsesmomentet selv om det er en plate som førte bandet tydelig videre. Det virkelig kommersielle gjennombruddet kom jo som mange vet i 1979, med utgivelsen av Breakfast In America. Da falt amerikanerne pladask, og resten av verden var med på festen.

Men likevel… ingenting slår den rekken av til dels vilt ambisiøse og hele veien dønn vellykkede låter de spilte inn med Ken Scott i 1974. Fra den fantastiske munnspillintroen i «School» – som hentet ut fra en Sergio Leone-film og en albumåpning like minnerik som The Beatles’ Help! eller The Clash’ London Calling – og videre med «Bloody Well Right», «Hide In Your Shell», «Asylum», «Dreamer», «Rudy», «If Everyone Was Listening» og tittelkuttet, er det ikke en feilplassert tone eller lyd. Det er dynamikk og spenst, overraskende instrumentering og taktskifter. Mange har omtalt Supertramps tidlige år som «progrock», men det er milevis unna virkeligheten. Her er det lite eller ingenting som minner om King Crimson, Yes eller Genesis. I stedet er det en popforståelse som går i en rett nedadgående linje fra The Beatles og The Hollies, men som er filtrert gjennom en eksperimenteringsvilje som minner mer om Pink Floyd. Og kunne Elton John skrevet «Someone Saved My Life Tonight» uten å ha hørt Supertramps «Asylum»? Jeg tviler. Elton – som den gang var kjent som Reginald Dwight – hadde faktisk spilt sammen med Roger Hodgson i «flower power»-bandet Argosy sent på 60-tallet uten at det førte til noe mer.

Crime Of The Century umoderne? Ikke i 1974, og for den saks skyld ikke så skrekkelig umoderne i dag heller. Tame Impala er blant artistene som anerkjenner Supertramps innflytelse, og selv om de kanskje ikke sier det høyt er det nok flere som har latt seg påvirke, fra Muse og Elbow til Phoenix og Empire Of The Sun. Og Crime Of The Century er platen som synliggjør arven – kort og godt et mesterverk!

 

- Erik Valebrokk



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *