Ikonet som overlevde


Keith Richards er ikke som andre rock’n’rollhelter. I en alder av 71 er han ”alive and kicking” – mot alle odds – og klar med sin tredje soloplate.

 

”All narkotika er forskjellig, og ja, jeg vil nok si jeg fikk mye ut av kokain; jeg fikk mer ut av den enn den tok ut av meg. Den fikk meg til å konsentrere meg mer – jeg kunne holde meg oppe i fire eller fem dager. På den tiden hadde andre rukket å skifte klær, barbere seg, gå på jobben og komme tilbake. Jeg har funnet ut at det ikke er noe å anbefale – du kommer ikke til å lage bedre musikk med kokain – men du kommer avgjort ikke til å lage dårligere musikk heller. Noen ganger har jeg jaktet på sanger i fire eller fem dager for å få dem til, og jeg gjorde vitterlig ikke det på organisk mat!”

Sitatet er hentet fra et sjeldent, men sedvanlig åpent, intervju med Keith Richards som sto på trykk i septemberutgaven av det engelske musikkmagasinet Mojo. Her forteller Stones-gitaristen om sitt forhold til rusmidler generelt, og prøver å overbevise journalisten om at han ikke en gang drikker noe særlig nå lenger. Det lykkes forholdsvis dårlig.

”Keef” burde vært en av de unge døde, eller iallfall en av de forholdsvis unge døde. Han gjorde i hine hårde dager heroin nærmest til en motegreie, men ga seg i 1977 etter å ha blitt arrestert i Toronto. I årene etter har alt annet vært innafor, og det var først etter at han ramlet ned fra en palme i New Zealand i 2006 at han ga seg med kokainen.

Stiller du opp rockens fremste ikoner på en rekke vil du se Jimi Hendrix, Kurt Cobain, Janis Joplin, Jim Morrison, Marc Bolan, Johnny Thunders, Sid Vicious, Keith Moon, Bob Marley, Tupac Shakur, Gram Parsons, Elvis Presley, Brian Jones og… trommevirvel… Keith Richards. Og Keith Richards er den eneste av disse – det må være lov å si at samtlige hadde en ”utsvevende” livsstil – som er i live. Gudene vet hvorfor, men det kan jo hende at han der oppe har villet la oss verdsette en av verdens mest gjenkjennelige og übercoole gitarister litt lenger enn hva som ville vært naturlig. Her kan det godt hende vi snakker om guddommelig inngripen.

Nå er Keith aktuell med sitt tredje soloalbum, Crosseyed Heart. Det er hans første på hele 23 år, men så er det jo ikke det Stones-medlemmene driver mest med. Ikke er det så innmari populært blant de forskjellige bandmedlemmene når det skjer, og i intervjuet med Mojo antyder Keith at Mick Jagger sannsynligvis sa noe sånt som ”La oss få Stones på veien igjen!” da han fikk høre om den nye soloplaten. Forholdet til Mick har i det hele tatt vært anstrengt helt siden Mick hadde en affære med Keiths kjæreste Anita Pallenberg i 1968 og toppet seg da Keith i sin selvbiografi skrev om Micks ”tiny todger”, altså hans ikke spesielt imponerende kjønnsorgan. Men de to står last og brast, og Keith insisterer på at han stadig er villig til å kutte over strupen på den som med overlegg skrur Mick.

Sammen er de to ansvarlige for noen av rockhistoriens aller beste og mest berømte låter, og bare prøv å forestille deg hvordan disse hadde vært uten riffene til Keith: ”Jumpin’ Jack Flash”, ”Start Me Up”, ”Gimme Shelter”, ”Honky Tonk Women”, ”Brown Sugar”, ”Rocks Off”, ”Under My Thumb”, ”(I Can’t Get No) Saticfaction”… vel, den siste er tatt kraftig ned i en strålende versjon av Cat Power alias Chan Marshall, men du skjønner hvor jeg vil. Keiths gitar langt på vei bærer disse låtene, vel å merke med god hjelp fra verdens stødigste og på samme tid mest skramlete band og en vokalist som har mer autoritet enn de fleste.

Så hva får vi fra en ny soloplate der Keith må klare seg uten sine faste våpendragere? Frykt ikke, vi får en fest av en plate. Crosseyed Heart inneholder flere potensielle Stones-låter som for eksempel ”Trouble” og ”Heartstopper”, vi får også tradisjonell akustisk deltablues som i den korte åpningslåta ”Crosseyed Heart” og en flott versjon av Leadbellys ”Goodnight Irene”, det er en fin coverversjon av Gregory Isaacs’ gamle reggaeperle ”Love Is Overdue” her, nydelig soul i ”Lover’s Plea” og nedpå country i den flotte ”Robbed Blind”… i det hele tatt kan vi trygt si at Keith er i støtet. Fintfolk har han også med seg. Backingbandet X-Pensive Winos er en flytende organisme, men den som alltid har vært med er trommis og produsent Steve Jordan. Gitaristen Waddy Wachtel er også sentral, og blant de andre bidragsyterne er Ivan og Aaron Neville, og Norah Jones stiller opp i den fine duetten ”Illusion”.

Crosseyed Heart er egentlig et slags tverrsnitt av Keiths musikalske preferanser, og som sådan er det også en utmerket plate. Og selv om flere sjangere er representert her koker alt ned til dette: It’s only rock’n’roll and I like it!

Dessuten, som om ikke det er nok med ny plate, er Keith også aktuell med dokumentarfilmen Under The Influence på Netflix. Det er med andre ord et godt Stones-år.

- Erik Valebrokk, september 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *