Levemannen Rod dundrer på fremdeles


Rod Stewart er tilbake med et nytt album, det strålende fine Another Country, en plate som viser at vår mann fremdeles kan skrive gode låter, selv etter fem American Songbook-album der han bare har ”slappet av” med andres materiale.

 

Another Country er Rod Stewarts ørtende album, eller mer presist, hans niogtyvende. Legg også til noen konsertplater, en haug med samleplater, flere singler enn du klarer å telle, samt selvfølgelig også to plater med Jeff Beck Group og fire med The Faces, og du har en karriere. Rod Stewart er en mann som har holdt på en stund, og han leverer jaggu så det holder fremdeles.

- De fleste sier jeg ikke kan synge i det hele tatt, sier Rod Stewart i siste utgave av det britiske musikkmagasinet Uncut når han kommenterer sin 24 timer lange kamp mot skjoldkjertelkreft i 2000. Ikke rare greiene der altså, som han også påpeker, men han kunne ikke synge på en stund etterpå, og det er klart det er problematisk når du lever av stemmen. Han trente seg imidlertid forholdsvis raskt tilbake og klinte til med plateserien American Songbook som med sine fem utgivelser ble den største suksessen i hele karrieren hans. Ganske spesielt med tanke på alt han har gjort, men folk elsker en gammel slager som ”Ev’ry Time We Say Goodbye” eller ”Don’t Get Around Much Anymore”, særlig når den er sunget av Rod Stewart. Det er mulig en sangpedagog vil argumentere for at stemmen hans ikke er all verden, men det er få stemmer i rocken som har større personlighet eller slik varme. Den resonnerer hos en hel verden med musikkelskere, og spesielt når han gjør coverlåter viser han hvilket følelsesmessig register som ligger i den karakteristiske hese røsten.

Det ble – heldigvis – med fem plater i serien, og i 2013 vendte han tilbake der han hører hjemme, med en ny plate med originalmateriale med tittelen Time. Another Country er den solide oppfølgeren som viser at det fremdeles er liv så det holder i den 70 år gamle skrotten.

Det er få artister som til de grader kan kalles levemann som det Rod Stewart kan. Fra lenge før han traff supermodellen Britt Ekland og flyttet til Hollywood i 1975 har Rod vært selve definisjonen på en rockstjerne: Utspjåket og flamboyant i klesveien, glad i en drink, enda mer glad i damene og alt som følger med av utsvevende liv. Det må også sies at rent musikalsk har han ikke alltid holdt tritt med trendene, for ikke å si at han har vært gjennom lange perioder der han ikke har holdt tritt med sine egne kvaliteter heller. Mange er de Rod Stewart-platene som er av, skal vi si diskutabel, kvalitet? Men han er også den typen artist man aldri må gi opp eller undervurdere. Det vil være en feil.

Another Country er ikke akkurat en plate med spisse kanter, men den inneholder noen virkelig fine låter med en viss musikalsk variasjon. Tittelkuttet er en slags moderne skotsk pophymne der han lengter etter til sitt gamle hjemland, og singlen «Love Is» er musikalsk beslektet med fele og orgel som sentrale ingredienser. «Please» er en struttende fin rocker, mens «Walking In The Sunshine» er akkurat såpass til poplåt som tittelen tilsier, supercatchy og sommerlett, og Rod synger avslepet og uanstrengt. Det er også plass til ballader og litt semikaribiske tendenser, og «Batman Superman Spiderman» er skrevet til hans tre år gamle sønn.

- Jeg har forstått at den eneste måten å skrive sanger på er å være så personlig og ærlig som mulig, sier han om den nye platen. – Da det siste albumet mitt ble så godt mottatt ga det meg selvtilliten til å fortsette med skrivingen, og å betrakte og skrive om forskjellige ting. Det ga meg også friheten til å eksperimentere med forskjellige uttrykk som reggae, ska og keltiske melodier.

Det er en selvsikkerhet som merkes. At Rod Stewart er 70 år gammel tenker man over hodet ikke på, men så er han heller ikke den eneste av våre gamle helter som begynner å dra på årene. Andre før ham har vist at alder ikke står i veien for å lage veldig gode plater, og Rod Stewart følger på. Another Country har overskudd, godt humør og glimt i øyet, og den er velskrevet og godt produsert. Rod Stewarts hese røst behager like mye som den alltid har gjort, og låtmaterialet er blant det beste han har levert på veldig lenge. Er det rart jeg smiler her jeg sitter? Rod Stewart er rett og slett en 70-åring til inspirasjon. Og forresten, gjett hva «The Drinking Song» handler om?

Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), oktober 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *