Mary J. Blige – Dronningen Av HipHop Soul


Rett før tidslinja bikka over til 90-tallet eksisterte det knapt en eneste kvinnelig R&B-vokalist (med kommersiell gjennomslagskraft) som ikke var forbundet med et i overkant glamorøst image. Det var da både teksten og produksjonen skulle være lett å fordøye og det som skjedde bak i kulissene måtte holdes langt unna tekst-blokka. Whitney Houston, Mariah Carey og Janet Jackson lagde alle musikk etter en kjent suksessoppskrift, men det var før noen hadde hørt om Mary J. Blige. 

Vi må spole litt tilbake (24 år for å være nøyaktig). Mary Jane Blige hadde da nylig blitt plukket opp av Andre Harrell som hadde signerte henne til plateselskapet Uptown Records. I selskapet jobbet det også en ung men ambisiøs intern som fikk god kontakt med Blige. 21 år gamle Sean «Puffy» Combs (senere kjent som Puff Daddy) så uendelig med potensiale i det unge talentet, og sammen begynte de å bygge opp et image som var klin forskjellig fra de fleste andre kvinnelige artistene på starten av 90-tallet. Det skulle føles som om Mary var ekte og kom rett fra gata (noe hun forsåvidt også gjorde) der hun gled rett inn i den tøffe, gutteaktige stilen som var forbundet med den mannsdominerte Hip-Hopkulturen på den tida. Combs fikk hovedansvar for prosjektet (både på marketingsiden og i produsentstolen), og beat for beat snekret de sammen det som kom til å bli debutalbumet «What’s the 411?» som ble sluppet den 28 juni 1992. Cover_What's Th_300CMYK Med en distinkt sound karakterisert av gritty breakbeats og tunge Hip-Hop-elementer ble skiva starten på en helt ny sjanger. Ingen kvinnelig R&B-vokalist hadde før sunget over så tunge samples, og under kallenavnet «The Queen Of Hip-Hop Soul» stod Blige nå opp som en frontfigur for en helt ny bølge artister. Hun gikk videre til å slippe andreskiva «My Life» i 1994, også produsert av Sean Combs. Denne gangen baserte hun tekstene på personlige erfaringer og Marys helt unike evne til å formidle sine dypeste (og mørkeste) følelser befestet hennes posisjon som noe av det viktigste som hadde skjedd i R&B på mange, mange år. Men så begynte ting å skli ut. Det var episoder som hadde ligget dypt begravet som aldri hadde blitt tatt tak i. En røff oppvekst med en far som var bortreist og som flyttet fra familien når Mary var ni, men også mer nylige ting med hennes daværende kjæreste og senere forlovede K-Ci Hailey som resulterte i kamper med depresjon, dop og alkoholmissbruk. Det ble en turbulent tid, og tre år skulle gå før hun hadde kommet seg ut av karusellen og stod klar med et nytt album. «Share My World» (1997) fremstod som et sårt ønske om å endelig få stable ting på beina igjen.

 

Sean Combs var ute av bildet til fordel for produsentene Terry Lewis, R. Kelly, og Rodney Jerkins m. fler. Albumet debuterte på førsteplassen på Billboard samme uke som det ble sluppet og ga liv til hele fem hitsingler. Men det var likevel ikke suksessen som var Marys problem, det var hennes indre angstfylte kamp som fortsatte å plage henne. Det skulle gå flere trøblete år tett fulgt opp i media med kommentarer fra journalister som hadde stemplet Mary som en ustabil diva, men litt etter litt begynte ting å stabiliserte ting seg og i 2000 slapp hun albumet «Mary» som ble et testament på en følelsesesmessig modningsprosess som nå også var åpenbar for publikum. Mary hadde tilsynelatende fått kontroll over angsten fra fortiden og verden ble nå vitne til en sterkere, mer spirituell kvinne som nå virket veldig forskjellig fra den gatesmarte debutanten fra ’92. Da hun året etter ga ut skiva «No More Drama» (som inkluderer smash-hitten «Family affair») ønsket hun seg mer enn noe et siste oppgjør med det trøblete tiåret og året etter klarte hun omsider å ditche substansmissbruket. Cover_No More D_300CMYK På mange måter kan karrieren til Blige’s karriere deles opp i tre: den første (litt trøblete) debutperioden, den andre der hun tar kontroll over livet og sine følelesmessige problemer og en tredje, der hun står i dag som et ikon med nye ting å formidle. Hun har inspirert en hel generasjon og gitt liv til en helt ny sjanger. Det kan være vannsklig å forestille seg hvordan det hørtes ut den gangen, men Questlove («The Roots») oppsummerer det godt i boken «Mo Meta Blues» (fra 2013):

«Første gang vi satt oss ned for å høre på Mary J. Blige var i 1994. Vi bare satt der og klødde oss i huet. Vi hadde aldri hørt noen synge over samples før og var så splittet mellom å forkaste det eller å akseptere det som revolusjonerende»

For dette er arven etter Mary: Hver gang du hører noen synge over et sample bør hun deles et lite stykke av kred-kaka. Aaliyah, Beyoncé, Ashanti og den endeløse lista som kom etterpå kunne kjapt gått i «Mariah-fella», men har Blige å takke for å ikke havne der. At hun skulle ende opp med å jobbe med to unge houseprodusenter fra UK på det nye albumet «London Sessions» kan vel heller ikke sies å være en tilfeldighet. 90-tallet har vært et sentralt element i Deep House bølgen som har fått en ny vår, der vokal-spor fra Blige har blitt samplet så mye at det nå har blitt et slags kulturelt allemannseie (samarbeidet ville nok ikke skjedd, hadde ikke Disclosure samplet Mary til å begynne med). Det er derfor en naturlig symbiose som nå utfolder seg på «The London Sessions», og med innslag fra Sam Smith, Emile Samelie og ellers noen av de finere talentene britisk pop-soul har å by på er skiva noe av det beste vi har hørt fra dama på mange år.



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *