The New Basement Tapes – Siste nytt fra kjelleren


Bob Dylans The Basement Tapes er sagnomsuste saker, men denne høsten er noe av det mystiske skjæret løftet og vi er blitt bedre kjent med innspillingene og omstendighetene rundt dem. Ikke før er The Complete Basement Tapes gitt ut, fordelt på seks CDer, før det dukker opp et annet, svært spennende og relatert prosjekt.

 

Lost On The River: The New Basement Tapes er navnet på den «ny-arkeologiske» platen med uutgitt Dylan-lyrikk, alt basert på en gammel eske med notater mannen selv angivelig snublet over for en tid tilbake. Dette er tekster han skrev sommeren 1967, da han og musikerne som senere skulle bli til The Band hadde isolert seg i West Saugerties, New York, der de legendariske innspillingene av The Basement Tapes fant sted, primært i huset de kalte «The Big Pink» som ga navn til The Bands debutplate året etter. Men den historien er fortalt mange ganger før, vi må videre.

Bob Dylans musikkforlegger tok kontakt med den anerkjente produsenten T-Bone Burnett med følgende beskjed: «Jeg sitter med en boks ukjente Dylan-tekster det ikke er laget musikk til, og Bob ville høre om kanskje du kunne gjøre noe med det.»

Det er jo en grei beskjed å få, men så er altså ikke T-Bone Burnett hvem som helst heller. Han var gitarist under Dylan-turneen Rolling Thunder Revue i 1975 og -76 (dokumentert på platene Hard Rain i 1976 og The Bootleg Series Vol. 5: Bob Dylan Live 1975, The Rolling Thunder Revue i 2002), og siden den gang har de to vært venner. Burnetts eget rulleblad inkluderer en rekke strålende soloplater og spennende samarbeidsprosjekter, og de siste 15-20 årene har han etablert seg som den sannsynligvis fremste ivaretageren av tradisjonell, amerikansk folkemusikk overført til populærmusikk. Med sin dype forståelse for bluegrass, blues, jazz, country og andre sjangre er han kritikerrost, overøst med priser og elsket av musikere og publikum. Hans største suksess er nok soundtracket til Coen-brødrenes 2000-film O Brother, Where Art Thou?, og i årene siden har han produsert plater med blant annet Ralph Stanley, Cassandra Wilson, Robert Plant og Alison Krauss, John Mellencamp, Elton John og Leon Russell, Willie Nelson, Steve Earle, Natalie Merchant, Gregg Allman, Jakob Dylan (!), Diana Krall, og hennes ektemann, T-Bones mangeårige samarbeidspartner Elvis Costello.

Photo_Lost On T_300CMYK

Og nettopp Costello var en mann Burnett umiddelbart mente det var naturlig å kontakte i forbindelse med tekstene han så uventet mottok. Men ikke bare ham. De fem personene som utgjør bandet The New Basement Tapes er Costello, Jim James fra My Morning Jacket, Rhiannon Giddens fra Carolina Chocolate Drops, Taylor Goldsmith fra Dawes og Marcus Mumford fra Mumford & Sons.

- Jeg så etter folk som alle kunne synge og spille forskjellige instrumenter og samtidig være bandledere. Folk jeg visste var flinke til å samarbeide. Det hadde ikke gjort noe godt om noen kom inn her og forsøkte å eie prosjektet. Tanken var at vi ikke skulle prøve å ta det i noen bestemt retning, men å la prosjektet ta den veien det selv ville, sier Burnett i desemberutgaven av det britiske musikkmagasinet Uncut.

Det første han gjorde var å sende hele sulamitten med tekster til hver og en av de fem låtskriverne så de kunne sette musikk til alt sammen om de ville.

- Dylan hadde innledningsvis identifisert 16 tekster som jeg sendte til hver av artistene. Noen valgte å skrive låter, andre valgte å vente til de kom i studio for å samarbeide om musikken. Jeg ga ingen instruksjoner, det var bare «gjør hva du vil». Akkurat da vi skulle sette i gang i studio sendte forleggerne ytterlige åtte låter. «Nothing To It» var en av dem, «Six Months In Kansas City» også. Vi hamret ut det aller meste av dette i studio, veldig kjapt. De fleste er første eller andre «take», der alle spilte på hverandres låter, iblant på sitt andre eller tredje foretrukne instrument, bare for å ivareta «gi faen»-holdningen. Jeg tror det at Bob var så generøs med disse tekstene førte til at alle bevarte den innstillingen.

Photo_Lost On T_300CMYK (1)

Det er en passe vindskeiv gjeng som synger og spiller, og selv om alle alternerer som låtskrivere og sangere, henger innspillingene tydelig sammen. Jim Jones åpner med en sløy, litt nedpå og melodiøs «Down On The Bottom», for så å overlate mikrofonstativet til Costello som gjør en frenetisk «Married To My Hack» som hadde passet godt inn på en av hans senere plater. Deretter overtar Marcus Mumford med «Kansas City» som er en av de aller beste låtene på platen. Den egner seg godt i Mumford-universet, og Marcus har gitt den sitt sedvanlig allsangvennlige fotavtrykk. Det er rett og slett en ordentlig fin sang. Men det stopper ikke der. Bare for å ha presentert de to andre hovedpersonene også, nevner vi de påfølgende «Spanish Mary» og «Liberty Street», fremført av henholdsvis Rhiannon Giddens og Taylor Goldsmith. Den første er en sjømannsvise, den andre en stillfaren og innsmigrende pianoballade. Og festen fortsetter med ytterligere 15 låter på deluxeutgaven av platen. Det er den du må ha.

Selvsagt er det enorme forskjeller på de opprinnelige Basement Tapes med Dylan og The Band og de nye (her er ingen ny «I Shall Be Released», «Tears Of Rage», «This Wheel’s On Fire», «Quinn The Eskimo (Mighty Quinn)» eller «You Ain’t Goin’ Nowhere»). Burnett og artistene hans har likevel klart å skape et skramlete lydbilde som iallfall er beslektet med hva som foregikk i en kjeller i et rosa hus en sommer for 47 år siden. Bildet av Bob Dylan er med denne utgivelsen blitt en smule mer komplett, samtidig som det åpner for nye spørsmål: Hvilke andre uutgitte skatter – med og uten musikk – finnes i Dylans skuffer og skap? Hva sier dette om tillitsforholdet til T-Bone Burnett? Følte han et snev av utrygghet ved å gi slipp? Kommer vi til å få se mer av dette?

Photo_Lost On T_300CMYK (2)

Svarene på de tre første spørsmålene skal vi ikke en gang begynne å spekulere i, men det siste overlater vi til T-Bone:

- Vi spilte inn noen-og-førti sanger, så forhåpentligvis blir det en plate til. Vi har flere forskjellige versjoner av sangene – fire eller fem av enkelte. Så det er et nytt album vi kan sette sammen raskt, og det vil være tilsvarende bra og interessant og annerledes. Dette ble til et vidunderlig band, så det hadde jo vært kjempespennende å ta det ut på veien. Det hadde blitt en vill forestilling, sier T-Bone Burnett til Uncut.

Og vi? Vi krysser fingre!

 

- Erik Valebrokk, november 2014



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *