Platinablond poplykke


Popmusikken hadde så til de grader ikke vært den samme uten Blondie. Debbie Harry var – og er – et ikon som har hatt større påvirkning enn mange er klar over.

Allerede i ”X Offender” (som opprinnelig het ”Sex Offender”), åpningssporet på Blondies første selvtitulerte plate utgitt i 1976, får vi en presis oppsummering av hva dette dreier seg om: Klassisk popmusikk med røtter i 60-tallets garasjerock og California-harmonier à la The Beach Boys, catchy hooks, og Debbie Harrys forførende stemme som renner over av coolness og attitude, fra en kvinne som heller ikke er redd for å fronte sin egen seksualitet, til tross for at fortellerpersonen er en prostituert som blir tiltrukket av politimannen som har arrestert henne. I stedet for at det blir kleint, fremstår Debbie Harry som et motstykke til mannlige ”rockguder” som Robert Plant, Steven Tyler og Mick Jagger – og hun er minst like tøff som noen av dem.

Bevisførselen lanseres nå med en lekker LP-boks der Blondies første seks plater er remastret og presset på 180 grams vinyl. De ble utgitt i årene 1976 – 1982 og forteller den første – og viktigste – delen av bandets historie. Blondie ble gjenforent på slutten av 90-tallet og fikk sågar en ny engelsk nummer 1-hit med ”Maria”, men det skal vi ikke dvele ved her. Det er ”the classic years” som gjelder nå.

Debbie Harry var tidligere servitrise og Playboy-bunny og møtte Chris Stein da de begge var i bandet The Stilettoes i 1973. De innledet en romanse og startet etter hvert sitt eget band, Angel And The Snake. Det navnet varte gjennom to konserter før de skiftet til Blondie, inspirert av tilrop av typen ”Hey, Blondie!” som Debbie Harry hørte rett som det var.

Hvor forskjellige mange av disse bandene enn er, blir Blondie gjerne nevnt i samme åndedrag som Television, Ramones, Talking Heads, Patti Smith Group, Suicide og andre. Fellesnevneren er at alle disse artistene spilte regelmessig på New York-klubben CBGB på midten av 70-tallet og således utgjorde en ”scene”. At mange av disse bandene lå og vaket i vannskorpen da punkbølgen slo inn over London i 1976 gjorde veien åpen for ekstra stor oppmerksomhet på vår egen side av Atlanteren.

Det var imidlertid Australia som først ”oppdaget” Blondie. Debutalbumet gjorde det skarpt ”down under” takket være singlen ”In The Flesh”. Albumet ble først utgitt i desember 1976 på selskapet Private Stock uten at det førte til noe. Chrysalis overtok kontrakten og relanserte Blondie i oktober 1977. Oppfølgerplaten Plastic Letters ble utgitt allerede i februar 1978, og en coverversjon av Randy And The Rainbows’ 1963 single ”Denise” gikk gjennom et kjønnsskifte og ble til Blondies første internasjonale hitsingle ”Denis”.

Frem til nå hadde Blondies sound vært preget av et forholdsvis klassisk komp, med skarpe gitarer og synther som gjorde at bandet gled fint inn i den pågående new wave-bølgen som var den melodiøse forlengelsen av den kortlivede første punkbølgen. Men det var andre ting i tiden også, nemlig disco. Bee Gees, Donna Summer og andre hadde gjort discomusikken til et crossoverfenomen som herjet verden rundt, og med singlen ”Heart Of Glass” fra tredjealbumet Parallel Lines fikk Blondie omsider oppmerksomhet også i hjemlandet. Albumet ble utgitt i september 1978 uten at amerikanerne brydde seg nevneverdig om det, men da ”Heart Of Glass” ble sluppet som single påfølgende januar, opplevde bandet en regelrett discoeksplosjon. Blondie, som aldri hadde vært i nærheten av Billboard Top 40, fikk sin første amerikanske nummer 1-hit – av i alt fire. Den ble også den første topplasseringen i England selv om de hadde vært farlig nær med ”Denis” som nådde andreplass året før.

Parallel Lines er generelt ansett som det beste Blondie-albumet med ginstrende poplåter som ”Hanging On The Telephone”, ”Sunday Girl” og en fantastisk versjon av Buddy Hollys ”I’m Gonna Love You Too” som noen av høydepunktene. Den sistnevnte ble faktisk utgitt som første single i USA – på grunn av suksessen med ”Denis” som også var en coverlåt – men det førte altså ikke noe godt med seg, hvor bra den enn er.

Selv fikk jeg ørene opp for Blondie først med fjerdealbumet Eat To The Beat. Det ble utgitt i oktober 1979, og jeg var 13 år gammel med ører som sto vidåpne og klare for ny musikk. Og ikke bare det, platen var noe å se på også. Det ble spilt inn videoer til alle de 12 låtene, hvilket gjorde Eat To The Beat til verdens første videoalbum, ikke akkurat en sjanger som bredde seg så voldsomt. Nå skal jeg altså ikke velte meg i barndomsminner her, men det var ganske sterkt å se og høre et for meg og mine venner nytt band, med en så kul vokalist som Debbie Harry og så fine låter som ”Dreaming”, ”Atomic”, ”Slow Motion”, ”Living In The Real World”, ”Union City Blue” og så videre. Litt disco, litt punk, masse pop og masse attitude. Vi var solgt.

Det var også de store massene da Blondie i februar 1980 ga ut den splitter nye singlen ”Call Me”. Skrevet sammen med discoguruen Giorgio Moroder ble dette det nærmeste Blondie noen gang kom verdensherredømme. Den var temalåta til Richard Gere-filmen American Gigolo og ble den største singlen i USA det året. Da var det jo litt krise at bandet ikke klarte å følge opp suksessen, men i stedet tok første skritt på den store nedturen. Albumet Autoamerican klarte på ingen måte å matche tidligere bragder, og gikk for langt vekk fra det opprinnelige soundet. Riktignok hadde leflingen med disco ført bandet til topps, men Autoamerican prøvde nok for mye å være noe helt annet. Likevel ble det to amerikanske nummer 1-singler herfra, en versjon av The Paragons’ 1967-single ”The Tide Is High” og ”Rapture” som var den første singlen som gikk helt til topps i USA med et parti med rap. Det er to kule låter, ikke minst den komplette albumversjonen av ”Rapture”, og albumet ble en dundrende suksess, men personlig synes jeg Autoamerican er helt passe.

I 1981 tok Blondie en kort pause, og det ga Debbie Harry og keyboardisten Jimmy Destri tid til å spille inn hver sin soloplate, mens Chrysalis slapp The Best Of Blondie før jul, bandets første samleplate og atter en suksess.

Alle som har levd noen år og vært opptatt av musikk vet jo at utgivelsesfrekvensen på plater var en helt annen på den tiden enn den er i dag. Sent i 1981 spilte Blondie inn The Hunter som skulle bli deres siste plate før gjenforeningen mer enn 15 år senere. Den ble utgitt i mai 1982, og det var gått 19 måneder siden forrige studioalbum. I mellomtiden hadde det altså kommet to soloalbum og en samleplate, og bandet hadde hatt pause.

The Hunter er dessverre ikke en vakker svanesang. Albumet ble en flopp og inneholdt to mer eller mindre uvesentlige småhits, ”Island Of Lost Souls” og ”War Child”. Coveret ser dessuten fullkomment parodisk ut med Debbie Harry i tidsriktig (?) løvemankeparykk og leopardkjole omgitt av de mannlige bandmedlemmene i svart. Det er så man skulle ønske Blondie aldri var vendt tilbake etter pausen.

Imidlertid reiste de kjerringa da de ble gjenforent og startet sitt andre liv med suksessalbumet No Exit og singlen ”Maria” i 1999, men det er som antydet over her en annen historie. Nå er det de tidlige årene det handler om, og konklusjonen er klar: Fire klassikere, en brukbar og en dårlig plate. Det er ikke verst i løpet av en seksårsperiode. Det er omtrent den samme tiden et gjennomsnittlig skroteband bruker mellom to plater i dag. Blondie leverte varene, og Debbie Harry viste vei. Hun har inspirert en endeløs rekke kvinnelige artister fra Chrissie Hynde til Nina Persson, fra Madonna til Gwen Stefani. Dama si!

- Erik Valebrokk, april 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *