Queen på ramme alvor


Vinylen er så til de grader tilbake, og når platene til Queen skal relanseres er det med en av de feteste boksene vi kan huske å ha sett noensinne!

 

Queen Studio Collection er en massiv LP-boks med samtlige av det legendariske bandets album presset på 180 grams farget vinyl, og en griselekker, 108 siders hardcover bok som følger med. Dette er den definitivt flotteste vinylboksen siden monoboksen til The Beatles ble utgitt for et år siden, om den da faktisk ikke er enda flottere. Beatles-platene ble tross alt ikke presset på farget vinyl!

Screen-Shot-2015-09-25-at-13.05.30

Om Queen ikke har helt samme ettermæle som The Beatles, er det likevel ikke snaut. Freddie Mercury, Brian May, John Deacon og Roger Taylor banet seg vei til toppen av verdens hitlister på både 70- og 80-tallet, før det tok slutt med Mercurys altfor tidlige dødsfall i 1991, bare 45 år gammel. Før den tid hadde bandet rukket å gi ut 14 studioalbum, og en siste plate, Made In Heaven, ble utgitt fire år etter Mercurys død. Det er disse 15 utgivelsene som nå er samlet i Queen Studio Collection-boksen, fordelt på i alt 18 plater.

De to første platene, Queen (1973) og Queen II (1974) er for mange uoppdagede, og selv om de kanskje kan virke som litt pregløse hardrockplater vitner de om et band som er på vei, som vil noe. De kan trygt anbefales. Bare noen måneder senere, stadig i 1974, kom bandets tredje album, Sheer Heart Attack, og her er det mer vei i vellinga. Ikke minst vakte sangen «Killer Queen» betydelig oppsikt. Den ble en stor hit, og det er her i denne Mercury-komposisjonen vi virkelig blir kjent med bandets operatilbøyeligheter.

A Night At The Opera (1975) og A Day At The Races (1976) var Queens to første toppnoteringer på de engelske albumlistene, og ble de virkelige gjennombruddsplatene på verdensbasis, inkludert i USA og her hjemme. Skjønt, det skjedde alt med A Night At The Opera takket være «Bohemian Rhapsody», som den dag i dag må sies å være blant popmusikkens mest ambisiøse og vellykkede komposisjoner, med sine tre markant forskjellige partier som til sammen danner en låt som av mange – meg inkludert – anses som Queens aller største øyeblikk.

Mange vil nok derimot hevde at bandets største øyeblikk finnes på neste plate, 1977-utgivelsen News Of The World som åpner med tospannet «We Will Rock You» og «We Are The Champions». Det er ikke godt å si hvor mange idrettshelter som har feiret seire til tonene av sistnevnte, men det er en del, ingen tvil om det. Min personlige Queen-favoritt er Jazz (1978), ikke minst kjent for adrenalinbomben «Don’t Stop Me Now», men også låter som «Bicycle Race» og «Fat Bottomed Girls». Queen tok sykkeltemaet så langt at de kledde av et større antall unge kvinner og arrangerte sykkelløp da de skulle lansere de to låtene på single. Og ja, det ble baluba.

Queen var først tilbake med ny musikk i 1980, nesten to år siden sist og det lengste gapet mellom utgivelser så langt. The Game ble en ny megasuksess takket være låter som «Crazy Little Thing Called Love» og «Another One Bites The Dust», begge eksempler på et «lettere» Queen og pekepinner på at bandet var klare for å utvide nedslagsfeltet. Den førstnevnte var ren rockabilly, den andre noe i nærheten av disco med basslinjen inspirert av Chics herlige «Good Times» som også var blitt brukt av Sugarhill Gang på deres «Rapper’s Delight». Det tok bare noen få måneder før neste album, men det var filmmusikk. Hverken albumet eller filmen Flash Gordon fra 1980 er spesielt minneverdige saker, men singlen «Flash» er ganske bra og bare en av to sanger på albumet med vokal.

Hot Space (1982) er av de fleste Queen-kjennere betraktet som en kunstnerisk bunnotering. Jeg har dog en personlig favoritt i discorockeren (!) «Back Chat» som jeg rett og slett mener er dritfet, og de slang på «Under Pressure», det fantastiske samarbeidet med David Bowie, som avslutningslåt selv om den ikke hadde noe med plateinnspillingen for øvrig å gjøre.

Om Hot Space ikke var et helt vellykket forsøk på å tilpasse seg en ny tid, var det lite å utsette på The Works (1984) og A Kind Of Magic (1986), iallfall sett med kommersielle øyne. «Radio Gaga», «I Want To Break Free», «A Kind Of Magic» og flere ble store hitsingler, men de henvendte seg ikke nødvendigvis til dem som hadde fulgt Queen på 70-tallet. Selv var jeg skuffet, og det er først i ettertid jeg har begynt å sette pris på disse platene.

Jeg kan si akkurat de samme tingene om The Miracle (1989) og Innuendo (1991). Disse hadde heller ikke noe å gjøre med «mitt» Queen, men jeg har innsett at begge er plater med visse kvaliteter. «The Show Must Go On» fra sistnevnte ble for øvrig en stor hit i kjølvannet av Freddie Mercurys død. Det er da også litt av låt, storslått og pompøs med et mellomspill inspirert av Pachelbels «Canon» og en tekst der det er tydelig at Mercury vet at han ikke har lenge igjen. Det er neppe tilfeldig at den er plassert til slutt på Innuendo, som den siste Queen-sangen utgitt i Freddie Mercurys levetid.

Med i boksen er også den posthumt utgitte Made In Heaven som først ble utgitt i 1995. Den inneholder opptak gjort med Mercury som bandet ikke kom i mål med, men som er ferdigstilt i ettertid. Det er på ingen måte Queens mesterverk, men den er del av en tross alt svært imponerende produksjon. Går du til anskaffelse av Queen Studio Collection er den som seg hør og bør del av pakka – og den er altså ikke snau. God fornøyelse!

- Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no), september 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *