Shania kliner til


Få artister har solgt så mange plater som Shania Twain. Nå er hun omsider tilbake – i første omgang bare med et livealbum, men likevel – det smeller godt når hun setter i gang.

Jeg beklager så mye, men før jeg skriver mer om fenomenet Shania Twain må jeg litt tilbake i tid. Vi må ha perspektivene på plass, så ha tålmodighet. Jeg må nemlig få lov til å si noen ord om min egen oppvåkning til countrymusikkens herligheter. Den fant sted i 1986 med den nye bølgen av artister som Dwight Yoakam, Steve Earle, Jann Browne, Nanci Griffith, Lyle Lovett, Randy Travis og mange andre. Det de hadde felles var at de tok countrymusikken tilbake fra den utvannede grauten som var blitt produsert i økende grad i Nashville det siste tiåret der selv hedersfolk som Dolly Parton og Johnny Cash ble tatt med i dragsuget. Mitt forhold til country var mer eller mindre ikke-eksisterende – i beste fall var jeg bare uinteressert. Men med forskjellig utgangspunkt og musikalsk plattform gjorde de nye countryartistene musikken tidsriktig – og både anmeldere og publikum, meg inkludert, strømmet til.

Jeg befant meg på den tiden i startgropa av min musikkjournalistiske karriere og var ivrig leser av musikkavisen BEAT som jeg snart skulle bidra til selv. Her plukket jeg – som så mange andre – opp en rekke gode tips, og vi ble gjort oppmerksomme på artister som hadde noe å melde. Alt var med andre ord fryd og gammen, og nå var countrymusikk noe av det kuleste som fantes.

Men så kom Shania Twain – og nå mener jeg faktisk ikke å være negativ her.

Med hjelp fra ektemannen og produsent/låtskriver Robert John «Mutt» Lange – som mest av alt var kjent for sitt mangeårige samarbeid med AC/DC og Def Leppard – raserte Shania alt hva den nye bølgen av kvalitetscountry hadde forårsaket av gode ting over natten. Dette var riktignok ni år senere så la meg ile til med å si at denne bølgen for lengst var forbi, men Nashville hadde jo våknet som resultat av suksessen til Dwight Yoakam, Randy Travis og andre og var ikke lenger slikt et musikalsk fordervet sted.

Shania satte rett og slett en ny dagsorden, og ringvirkningene ser vi kanskje sterkere enn noensinne i dag, 20 år etter at hun i 1995 ga ut sitt banebrytende andrealbum, The Woman In Me som solgte 20 millioner eksemplarer på verdensbasis. Som resultat falt ikke nødvendigvis Nashville tilbake til gamle synder, men byen som gjennom hele populærmusikkens historie hadde vært regnet som countrymusikkens hovedstad var ikke lenger det etter at Shania slo igjennom. I dag er den største countrymusikken langt mer rock og pop enn den er tradisjonell country. Hvorfor Billboard fremdeles benytter betegnelsen «Top Country Albums» er vanskelig å forstå når du hører på platene som herjer der, med artister som Lady Antebellum, Jason Aldean og Eric Church. Det er langt fra dem til Hank Williams og The Carter Family for å si det sånn, og jeg er ikke i tvil om at denne endringen skyldes Shania Twains enorme suksess.

Come On Over, hennes tredje album (1997), solgte over 40 millioner på verdensbasis. Den doblet altså suksessen fra gjennombruddsplaten og gjorde Shania Twain til verdens største countryartist – eller hvorfor ikke bare si det som det er – popstjerne. Hun har da også fått økenavnet «The Queen Of Country Pop».

The Woman In Me og Come On Over inneholder brorparten av hennes største hits. «Whose Bed Have Your Boots Been Under? », «That Don’t Impress Me Much», «Man! I Feel Like A Woman», «Any Man Of Mine», «The Woman In Me (Needs The Man In You) », og så videre. Det tok fem år før neste plate, Up! (2002), som for sikkerhets skyld kom i tre forskjellige versjoner, med forskjellige produsenter som tilpasset lydbildet forskjellige territorier. Det ga resultater i form av ytterligere 20 millioner solgte plater, og massive hitsingler som «I’m Gonna Getcha Good» og tittelkuttet. Det er låter som til dels er latterlig fengende, perfekt skrudd sammen, komponert, produsert og arrangert. Det er låter som med rett artist bak mikrofonen gjør at vedkommende eier publikum, og det gjorde Shania Twain vitterlig i disse mest intense og suksessrike årene.

 

Så ble det – nesten – stille. I 2004 kom det uungåelige Greatest Hits-albumet, med tre nye låter i tillegg til de 15 hitsinglene som var plukket fra The Woman In Me, Come On Over og Up! mens den selvtitulerte debuten fra 1993 var helt utelatt. Året etter gjorde hun en ny låt for soundtracket til suksesserien Desperate Housewives, men trakk seg så tilbake fra rampelys og plateinnspillinger og flyttet permanent til Sveits sammen med ektemannen. I 2008 ble det annonsert at de gikk fra hverandre, og i 2010 var skilsmissen fullbyrdet.

Shania gikk inn i en depresjon i kjølvannet av bruddet som skyldtes at Lange var utro med hennes beste venninne (ingen av dem har noen gang innrømmet det) og begynte samtidig å grave i sin egen fortid med vold i barndomshjemmet, foreldrenes død, stress i forbindelse med karrieren og andre ting. Hun utviklet noe som heter dysfoni, en tilstand som går utover sangevnen. Men som det heter, hun har kjempet seg tilbake, og i 2012 fikk hun et engasjement i Las Vegas der hun hadde totalt 105 forestillinger med showet Shania: Still The One.

Det er musikken fra dette som nå er utgitt på plate. Still The One inneholder 19 låter, de fleste av dem gigahits, og vitner om at Shania ganske riktig er den samme gamle. Showet som er beskrevet som en reise gjennom Shanias liv og karriere må til de grader ha trollbundet og fengslet publikum. Her kommer klassikerne på rekke og rad, i tillegg til «Today Is Your Day», en låt hun skrev i 2011 og ga ut som single, og vi bare VET at det koker i salen når hun avslutter med en heidundrande «Man! I Feel Like A Woman».

Siste nytt nå er at hun legger ut på turné igjen og at hennes femte studioalbum er på vei. Hun har sagt at hun skal gi den ut når hun er 50 år gammel, og siden hun runder et halvt århundre allerede 28. august trenger vi altså ikke vente kjempelenge på det. I mellomtiden gjør nok Still The One jobben for de fleste.

Erik Valebrokk, mars 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *