Sinatra inntar London


Den nye boksen London forteller en mindre kjent del av Frank Sinatras historie. Den er ikke mindre interessant av den grunn.

 

Våren 1962 svirret ryktene i Londons musikkmiljø om at Frank Sinatra var på vei til byen for å spille inn ny musikk. Og ganske riktig – i juni det året spilte Sinatra inn sitt første og, skulle det vise seg, eneste album utenfor USA, med den talende tittelen Sinatra Sings Great Songs From Great Britain.

Frank Sinatra hadde et nært forhold til London og til Storbritannia. I 1950, da karrieren hans var på alvorlig hell hjemme i USA, takket han ja til å opptre på London Palladium der han ble mottatt som en helt. Det ble starten på et livslangt kjærlighetsforhold til verdensbyen, og selv om han bare spilte inn en plate der, kom han tilbake gang på gang for konserter.

Boksen som nå er i salg inneholder tre av disse, en på CD, to på DVD. Ingen av dem har vært utgitt tidligere, så for Sinatra-aficionados er dette en skattkiste. Det er den tredje boksen i en serie som også teller Vegas (utgitt i 2006) og New York (2009). Begge disse representerer steder som strengt tatt er av vesentlig større betydning for Sinatras karriere, men det er liten tvil om at også London påvirket ham i en viss grad.

Blant de 11 sangene på Sinatra Sings Great Songs From Great Britain er «London By Night» og «If I Had You», begge sanger han hadde spilt inn to ganger tidligere og skrevet av henholdsvis Carroll Coates og trekløveret Jimmy Campbell, Reginald Connelly og Ted Shapiro. I et spennende og anekdotefylt essay i boken som følger med boksen skriver Sinatra-eksperten Ken Barnes (produsent, skribent, musikkforlegger og mye annet rart) om hvordan Sinatra startet innspillingen to av de tre dagene i studio med sanger han var trygg på, og det var altså disse.

«If I Had You» var den aller første sangen han fremførte, med den britiske arrangøren og dirigenten Robert Farnon som orkesteransvarlig. De to hadde ikke møttes forut for innspillingen, og etter kort å ha hilst på Farnon og diskutert det som skulle skje i et par minutter, ga Sinatra beskjed om at orkesteret kunne begynne på «If I Had You». Det var den sangen de brukte lengst tid på å spille inn, etter at Sinatra famlet, stoppet opp, hostet og strevde med stemmen. Men til slutt satt det, og resten av innspillingene foregikk uten større problemer.

Andre sanger Sinatra spilte inn disse tre junidagene i 1962 er «We’ll Meet Again», «The Very Thought Of You» og «A Nightingale Sang In Berkeley Square», sanger som praktisk talt er del av britenes DNA, men som Sinatra i kjent stil eier når han åpner munnen. Snakk om å kunne synge!

Vi skal ikke røpe alle anekdotene fra innspillingene her, men den beste av dem kan vi ikke dy oss for å gjengi: Det ble bebudet at Sinatra ville ankomme studio litt sent den andre dagen. Han skulle nemlig spise lunch på sin italienske favorittrestaurant. I Roma. «Roma, Italia?» lød den nervøse reaksjonen. «Helt korrekt, men det er ingen grunn til bekymring. Frank kommer.» Og det gjorde han, litt sent riktignok, men ikke mer enn en time over tiden.

London-boksen inneholder tre CDer og en DVD. Den første CDen rommer selvsagt originalalbumet Sinatra Sings Great Songs From Great Britain, i tillegg til en håndfull introduksjoner Sinatra gjorde for BBC der han forteller om noen av sangene. Disk nummer to er mest interessant for hardcore-fansen. Her er det samlet outtakes fra innspillingene hvor lytterne får ta del i hele prosessen og høre hvordan Sinatra, Farnon og musikerne arbeider i studio. Sinatra stopper opp, kremter, orkesteret starter på nytt, Sinatra begynner å synge atter en gang… Det er spennende, men selvsagt for de helt spesielt interesserte.

Den siste CDen og DVDen inneholder derimot tre tidligere uutgitte London-konserter, og de er virkelig verdt å få med seg. CDen har et konsertopptak fra Royal Albert Hall i 1984 og er en perlerad fylt av klassiske Sinatra-numre som «Fly Me To The Moon», «The Lady Is A Tramp», «Pennies From Heaven», «My Way», «New York, New York» og «Strangers In The Night». Strålende saker.

 

Enda morsommere er imidlertid å se ham fremføre sangene i levende live. PÅ DVDen er det gjort plass til to konserter fra Royal Festival Hall, fra 1962 og 1970. De åtte årene utgjør en enorm forskjell i Sinatras scenefremtoning. Der han under 1962-konserten (i svart-hvitt) til tider kan virke usikker og keitete, er han tryggheten og autoriteten og bravuren selv under 1970-konserten (i farger), der han for øvrig introduseres av sin venninne prinsesse Grace av Monaco som han hadde spilt mot i 1956 filmen High Society. Som en kuriositet kan nevnes at det var den siste filmen der hun het Grace Kelly før hun fikk prinsessetittelen, og Bing Crosby hadde den siste av de tre hovedrollene.

 

Særlig 1970-konserten er et funn. Her er Sinatra til de grader på toppen av sin karriere, og det vises i alt hans vesen, i alle fakter, vitser og smil, og stemmen bærer til himmels. Fraseringen er som alltid perfekt, og når han avslutter med paradenummeret «My Way» er det liten tvil om at han kan stå for sangens innhold:

For what is a man, what has he got?
If not himself, then he has naught.
To say the things he truly feels,
And not the words of one who kneels.
The record shows I took the blows
And did it my way!

Det er Frank Sinatra på hans beste, og det er derfor vi elsker ham. For en sanger!

PS: Musikken finner du på

Spotify

Wimp

iTunes 

Platekompaniet

 

- Erik Valebrokk, januar 2015



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *