ABBA – Happy New Year


Abba og nyttårsaften er uløselig knyttet til hverandre siden låta «Happy New Year» ble utgitt første gang på albumet «Super Trouper» i 1980. Sangen er blitt det man kan kalle en moderne klassiker (34 års jubileum i år), og i Europa er det den mest spilte låta hver eneste nyttårsaften. Mange har sunget med på denne mens de har delt edle dråper.

 

I april var det 40 år siden ABBA vant den europeiske Eurovision Song Contest-finalen i Brighton med «Waterloo» og ble superstjerner – tilsynelatende over natten. Verdensherredømme var innen rekkevidde, og de fire – Anni-Frid «Frida» Lyngstad, Benny Andersson, Björn Ulvaeus og Agnetha Fältskog – grep det da det kom. På kort tid ble ABBA de største popstjernene i verden, og de beholdt posisjonen i en årrekke, mye takket være en aldri sviktende meloditeft de færreste noen gang har kunnet vise maken til.

Ha meg unnskyldt for å plage dere med detaljer fra min ellers uinteressante barndom, men det er nødvendig for å forklare min dype kjærlighet til den svenske kvartetten. Det kan synes utrolig, men da jeg som niåring i 1976 første gang hørte ABBA, var det første gang jeg hørte popmusikk. (Det siste er forresten ikke helt sant. Angivelig var jeg stor fan av Jefferson Airplanes «Plastic Fantastic Lover» som spedbarn. Bildebevis finnes av meg som sitter på potte mens jeg beundrer singlecoveret i 1967 eller -68.) Den dagen jeg kom hjem til min gode venn og klassekamerat Rune og han introduserte meg for ABBA, skjedde en revolusjon i et ungt og musikalsk ubesudlet barnesinn som til da trodde jazz og klassisk samt et utvalg barnesanger, vuggeviser og salmer var det verden hadde å by på.

Rune viste meg ABBA Greatest Hits, en plate med en utrolig stygg tegning i blått og grønt. Utbrettcoveret viser fra venstre mot høyre Björn som spiller på en elefantgitar (!) iført et par fiskeplatåsko, Agnetha syngende og smilende i et froskekostyme, en tøft poserende Anni-Frid i et Batman-inspirert (?) antrekk med syngende katter rundt midjen, og Benny sittende ved et piano ikledd sin panterinspirerte, tettsittende drakt. Rundt dem flyr et antall av noe som ser ut som musikalske smådjevler, og opp fra toppen av pianoet stikker overkroppen til ABBAs mektige manager, Stig «Stikkan» Andersson. Det ligger stadig høyt oppe på min personlige stygge cover-liste.

På innsiden av coveret dukket det derimot opp noe ganske annet. Her er et bilde av de fire som sitter på en benk med høstløv under seg på bakken, og det store var at Benny og Anni-Frid var fanget i et smektende kyss. Ved siden av dem stirrer Agnetha apatisk fremfor seg, mens Björn leser avisen. Det er rett og slett et jævlig godt fotografi, men det var kysset som gjorde inntrykk da.

Enda større var heldigvis det som skjulte seg i rillene på de to vinylsidene. Basert på ABBAs tre album til dato, Ring Ring (1973), Waterloo (1974) og ABBA (1975), inneholdt platen 14 sanger, blant dem «SOS», «Ring Ring», «Mamma Mia», «Waterloo», «Honey Honey», «I Do, I Do, I Do, I Do, I Do» og flere andre, og som vi ser av låttitlene var de ikke vanskelige å huske. Melodiene satte seg enda raskere, og min verden ble snudd fullstendig på hodet. Det skal også legges til at Agnetha og Anni-Frid var innmari pene å se på.

I årene som fulgte oppdaget jeg den ene fantastiske artisten etter den andre. Beatles kom rett etter ABBA. Foreldrene til Rune hadde en ganske stor platesamling som jeg også husker inneholdt The Mamas & The Papas, Elvis Presley, Carpenters og, av alle ting, flere New Jordal Swingers-plater, oslobandet som i stor grad bygde sin karriere på versjoner av gamle 50- og 60-tallshits av The Everly Brothers, Eddie Cochran, The Shadows, Paul Anka, Nat King Cole og en haug andre artister. Jeg var i gang.

Så jeg synes faktisk jeg har mye å takke ABBA for. Jeg har også mye å takke Rune og foreldrene hans for. Det lille dyttet da jeg var ni år gammel har gitt meg snart 40 år med musikalske gleder, og jeg satser på minst 40 til.

Og nå markeres 40-årsjubileet for seieren med «Waterloo» i Eurovision Song Contest-finalen i 1974. ABBA eksisterte som enhet før det, og hadde gitt ut sin første plate sammen året før, Ring Ring, da under gruppenavnet Björn Benny & Agnetha Frida. Hverken den eller oppfølgerne Waterloo og ABBA kan sies å være store album, men de inneholdt tilstrekkelig mange gode låter til at det gikk greit å fylle Greatest Hits-albumet.

Arrival som kom i 1976 er en helt annen historie. Med den platen fremsto kvartetten som helstøpte albumartister, og for min del er det den beste ABBA-platen. Jeg ville ikke byttet ut en eneste låt, og en i utgangspunktet småteit låt som «Dum Dum Diddle» er blant mine absolutte favoritter herfra. Mer udiskutable klassikere er «Dancing Queen», «Knowing Me, Knowing You», «When I Kissed The Teacher», «Money Money Money» og det instrumentale tittelkuttet, og i sum er Arrival en ren maktdemonstrasjon. Her viser de fire at de er veldig mye mer enn tilfeldigheter på verdens hitlister. Vi får stor låtskriverkunst, latterlig godt gjennomarbeidete arrangementer og produksjon, og melodier som nekter å gi slipp uansett hvor mye du prøver å riste dem løs. Agnetha og Anni-Frid synger som bare rakker’n, og vakre harmonier og spennende akkordskifter beveger seg sømløst gjennom hele platen.

Året etter fulgte filmprosjektet ABBA: The Movie med tilhørende soundtrack, ABBA: The Album, der de fremfører en annen av sine signaturlåter, «Thank You For The Music». På Voulez-Vouz (1979) hadde discomusikken for alvor tatt tak i dem. Forut for den slapp de singlen «Summer Night City» som ikke ble med på albumet, og et halvt år etter kom singlen «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)» som drahjelp for Greatest Hits Vol. 2.

En liten del av årsaken til ABBAs suksess var nok det faktum at de var to par som delte scene, men det var brann i rosenes leir. I januar 1979 hadde Björn og Agnetha kunngjort at de skulle skilles, og forholdet mellom Benny og Anni-Frid knirket også. De skilte ikke lag før i 1981, men bruddene høres tydelig i ABBAs senere plater. Løssluppenheten som alltid hadde vært der er erstattet av alvor, mørke og tungsinn, noe som skildres spesielt godt i «The Winner Takes It All», den første singlen fra 1980-albumet Super Trouper.

Det er en av de sterkeste sangene om et samlivsbrudd popmusikken har å vise til. Den synges av Agnetha og handler om hennes og Björns brudd. Speilbildet får vi i «When All Is Said And Done» fra 1981-utgivelsen The Visitors som ble ABBAs åttende og siste album. Her er det takk og farvel for Anni-Frid og Bennys forhold, men for en måte å gjøre det på! «Here’s to us, one more toast, and then we’ll pay the bill», åpner sangen, og i en perfekt verden ville det blitt det siste ordet fra ABBA. De hadde imidlertid et par singler til i seg før dansen definitivt var over, den enestående «The Day Before You Came» og den gode, men adskillig mindre overveldende «Under Attack». Begge kom i 1982, og så var det slutt.

Årene har fart pent med ABBAs ettermæle, men de fire har aldri kommet sammen igjen som gruppe. Personlig synes jeg det er fint. Det er ikke alle som treffer et klokt valg ved å gjenopplive gamle konstellasjoner, og ABBAs arv holder i bøtter og spann som den er. Vi hadde ikke hatt nevneverdig bruk for ny musikk fra den kanten – sjansen for at den ikke hadde vært bra nok er for stor, og et koda mange år senere ville neppe passet særlig godt inn i katalogen. I stedet er det blitt musikal, film og museum basert på kvartettens musikk og artistliv, det er blitt satt nye salgsrekorder, og musikken spilles stadig på full guffe verden rundt.

Denne høsten markeres ABBA-jubileet med et knippe fin-fine utgivelser, ikke minst en boks med alle de offisielle platene på vinyl. Alle coverne er reprodusert ned i minste detalj og presset på 180 grams vinyl. Dernest er det gitt ut en luksusutgave av ABBA Gold, samleplaten fra 1992 som er en av de bestselgende platene noen gang. Den foreligger nå i en lekker stålboks med både Gold og More Gold, samt en ekstra CD med gamle B-sider.

For første gang er det utgitt en konsertplate med ABBA. Live At Wembley Arena inneholder en komplett konsert fra 10. november 1979, da gruppen var helt på høyden av sin suksess. Å snakke om hitparade i denne sammenheng er ikke å ta for hardt i. En annen barndomsvenn, Jon, så ABBA i Ekeberghallen i januar 1977, og skriver til meg i en SMS: «Husker det som det skulle vært i går, nesten.» Å si at Rune og jeg og de andre i klassen var misunnelige er ingen overdrivelse.

Den fjerde fysiske utgivelsen er for mer spesielt interesserte – og spansktalende. Med singlen «Chiquitita» (1979), slo ABBA an så det ljomet i det spanskspråklige markedet og ga følgelig ut et helt album på spansk i 1980, Gracias Por La Música. Den nye versjonen er utstyrt med fem bonuslåter og en DVD.

Hele ABBAs produksjon slippes også i en digital «bundle» på iTunes, og musikken har i mange år nå levd et godt digitalt liv generelt, både gjennom salg og strømming. Det er absolutt ingenting som tyder på at ABBAs musikk vil bli glemt med det første. Jeg vet at jeg selv kommer til å bære den med meg til jeg dør. Om skikkelig mange år. Og apropos «år», er det NOEN som feirer nyttår uten å spille «Happy New Year»? Trodde ikke det, nei!

 

- Erik Valebrokk, november 2014

 

Her er en spilleliste med mine ABBA-favoritter:

ABBA i mitt liv (Spotify)



Follow us on Twitter for the latest music news, stories, quizzes, playlists and our big prize music competitions

2 comments

  1. Espen
    Reply

    Hvordan i all verden kan du si at det ikke er utgitt konsert-plate før? Jeg har hatt denne konserten på LP i over tjue år. Og ja, det er offisiell utgivelse. 🙂

  2. Susanne
    Reply

    Herlig skrevet. Vakkert. Jeg er selv født i 1972 og husker selvsagt ikke så mye av Abba sine tidlige år. Jeg er i dag en stor Abba fan og holder på med å lage ett Abba rom i kjelleren. Dette rommet blir i gjennomført 70 tall stil. Autografer og effekter av Abba i stor skala, er en selvfølgelighet. Jeg har møbler og musikk og masse annet rart. Du kan følge meg på instagram #abbatheroom @abbatheroom
    Takk for dine flotte erindringer

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *